Koronapandemien har medført beslutninger med konsekvenser på alle nivåer, fra globale, til regionale, nasjonale, sektorielle, institusjonelle og individuelle. Mange kloke og etterpåkloke hoder er godt i gang med å kritisere de beslutningene som er gjort.
For eksempel har Folkehelseinstituttet fått kritikk for å ha vært for skråsikre fra dag en, og Regjeringen har fått ganske massiv kritikk for stenging av skoler og barnehager.
Kritikken vil sikkert fortsette til lenge etter at pandemien er over, og det er bra. Bare slik lærer vi.
Økonomer skiller gjerne mellom risiko, som kan beregnes statistisk som forventede definerbare utfall ut fra tidligere observasjoner, og usikkerhet som ikke på noen måte kan forutsies, (verken utfallene eller sannsynligheten for dem). Er pandemien noe vi kunne forutse (risiko), eller kom den som lyn fra klar himmel (usikkerhet)?
Uansett hva lærd eller leg vil mene om dette, tyder kritikken på at noen mener at pandemien kunne forutses, iallfall til en viss grad. Altså at det var en viss risiko for det.
Allikevel foreligger det altså stor grad av usikkerhet. Vi kjenner simpelthen ikke særlig godt til effekter og konsekvenser av våre tiltak. Vi har ikke vært i en slik situasjon før.
Sannsynligheten for at vi gjør noe som kan kritiseres i ettertid, er mer enn stor. Dette gjelder høyskoler, universiteter og forskningsinstitutter, så vel som i andre sektorer og i politikken.
Stortingsrepresentant Marianne Marthinsen skrev nylig en svært god kronikk i Aftenposten om hvordan politikerne avkreves raske svar og bindes til sine første reaksjoner. De får sjelden tid til å sette seg inn i en aktuell sak før de blir tvunget til å uttale seg om den. Hva gjør de da? Usikkerheten råder. Hva hadde du gjort?
Jeg hadde valgt å stole på intuisjonen. Skutt fra hofta. Som regel går det bra, men noen ganger går det virkelig dårlig. Og grunnen til det er opplagt. Hvis saken har et snev av usikkerhet for deg, så kan det hende du reagerer feil rett og slett fordi du ikke har rukket å hente inn relevant informasjon.
I slike situasjoner er jeg glad for at vi i Norge har politikere av klasse. Jeg kjenner noen mennesker i land som ikke holder våre demokratiske standarder. Når jeg stolt forteller om saker der våre politikere viser evne til å snu om på egne tidligere manifesterte standpunkter etter saklig debatt, blir jeg ofte møtt med vantro.
Vi så et godt eksempel på en god snuoperasjon nylig når det gjelder selvforvaltning av universiteters eiendommer. Jeg håper på et nytt når det gjelder saken om kobling av arbeidsmarkedet til finansieringen av universiteter og høyskoler.
La oss alle enes om at det er edelt å snu når argumentene taler for det!