Arealnøytralitet har i de siste årene blitt et stadig viktigere tema i norsk by- og regionalplanlegging. Med tanke på økende press på naturressurser, er det avgjørende å finne balansen mellom utvikling og vern av naturområder.
I samarbeid med Folloregionen avholdt TOWARDS og KRED en policydialog om arealnøytralitet og økologisk kompensasjon og samlet flere eksperter for å diskutere utfordringer, løsninger og den juridiske rammen rundt disse spørsmålene. Foredragsholdere denne dagen var Jin Xue, Håvard Bergheim, Anders Gunnar Helle, Mina Di Marino, alle forskere fra NMBU, samt Ane Tingstad Grav og Hanna Utseth fra Nordre Follo.
Her fikk vi innsikt i hvordan Norge og andre land håndterer arealforvaltning og økologisk kompensasjon.
Hva er arealnøytralitet?
Arealnøytralitet refererer til et prinsipp der tapet av natur og jordbruksarealer skal minimaliseres, slik at nye utbygginger i størst mulig grad finner sted på allerede utbygde eller degraderte områder. Dette konseptet har vokst frem som en viktig strategi for å sikre at menneskelig aktivitet ikke fører til netto tap av naturlige områder. Jin Xue, professor i bærekraftig by- og regionplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, forklarte hvordan Norge har begynt å ta dette prinsippet i bruk i sine kommuner, men understreket de mange utfordringene som følger med å implementere det i praksis.
Ifølge Xue er det store politiske og økonomiske interesser som gjør det vanskelig å vedta og gjennomføre arealnøytralitet. Behovet for boligutbygging, veiprosjekter, fritidsboliger og næringsområder står ofte i konflikt med ønsket om å bevare natur og landbruk. Mange norske kommuner mangler også den nødvendige kompetansen og oversikten over egne arealressurser, noe som gjør det utfordrende å utvikle gode, langsiktige arealplaner.
Økologisk kompensasjon – en viktig del av løsningen
Et annet viktig verktøy for å motvirke tap av natur er økologisk kompensasjon. Dette innebærer at utbyggere må kompensere for inngrep i naturen ved å restaurere eller forbedre andre naturområder. Håvard Bergheim, stipendiat ved institutt for eiendom og juss, tok for seg de juridiske utfordringene ved denne praksisen. Han påpekte at norsk lovgivning mangler tydelige retningslinjer for når og hvordan kompensasjon skal gjennomføres. Ofte er det uklart hvordan man skal sikre land til slike formål, eller hvordan man juridisk kan kreve at private aktører tar ansvar for å restaurere eller beskytte naturområder.
Bergheim trakk også frem Tyskland som et eksempel på et land som har integrert økologisk kompensasjon i sin lovgivning siden 1976. Der finnes det et system med offentlige «habitatbanker» som sikrer land til kompensasjonsformål, noe som kan være en modell for Norge å følge.
Naturrestaurering og naturpositivitet
Anders Gunnar Helle, stipendiat ved seksjon for økologi og naturforvaltning, tok opp temaet økologisk restaurering og hvordan dette kan bidra til å sikre biologisk mangfold. Naturrestaurering innebærer å bringe et ødelagt eller degradert økosystem tilbake til en sunn tilstand. Målet med slike prosjekter er ofte å oppnå «naturpositivitet», som betyr at man ikke bare kompenserer for tapt natur, men faktisk forbedrer den.
Helle påpekte at naturrestaurering kan være en langsiktig prosess, der enkelte økosystemer kan ta flere hundre år å regenerere. Dette betyr at man må ta hensyn til tidsfaktoren når man planlegger arealnøytrale prosjekter og kompensasjonstiltak.
Naturbaserte løsninger
Mina Di Marino, førsteamanuensis på institutt for by- og regionalplanlegging, presenterte naturbaserte løsninger (NBS) som en annen viktig strategi for å håndtere arealnøytralitet. Naturbaserte løsninger er tiltak som etterligner naturens egne prosesser for å løse miljøutfordringer. Disse inkluderer blant annet blågrønn infrastruktur for å forebygge flom og bevare vannkvalitet, eller skogplanting for karbonlagring.
Til tross for fordelene ved slike løsninger, understreket Di Marino at det fortsatt er mange hindringer for å implementere dem i norsk planlegging. En viktig utfordring er at det mangler presise retningslinjer, svak miljølovgivning og fragmenterte planleggingsprosesser. Fagfolk har ulike tolkninger av hva NBS innebærer, og det er lite informasjon om tiltak på bakkenivå, avslutter Di Marino.
Fremtiden for arealnøytralitet i Norge
Ane Tingstad Grav og Hanna Utseth fra Nordre Follo avsluttet med å belyse hvordan arealnøytralitet allerede er en del av norsk arealplanlegging. De fremhevet at det er avgjørende å gjenbruke eksisterende byggeområder og forhindre nedbygging av verdifulle naturområder, spesielt i en tid der naturtap er en av de største truslene mot biologisk mangfold.
Det ble også lagt vekt på «hverdagsnaturen», grønne områder nær befolkningen. Hverdagsnaturen er viktig for å opprettholde biologisk mangfold og bør prioriteres i planlegging og restaureringsprosjekter. I 2023 kom en NINA-rapport som vurderte restaurerbare naturområder i Nordre Follo og identifiserte hvor "hverdagsnaturen" kan forbedres.
Arealnøytralitet er et avgjørende prinsipp for å balansere behovet for utvikling med bevaring av natur og biodiversitet. Ved å gjenbruke og fortette eksisterende utbyggingsområder, sette inn kompenserende tiltak, og ha god oversikt over kommunenes naturverdier, kan vi redusere naturtapet og sikre en mer bærekraftig arealforvaltning.