Naturavtalen: Enige om finansiering, men hvem skal betale?

I 2022 ble 196 land enige om et rammeverk for å bevare biologisk mangfold, den såkalte naturavtalen.

I fjor møttes landene i Cali i Colombia til COP 16 (Conference of the Parties). Der ble enige om flere ting, for eksempel et nytt fond for genetiske data, et underorgan for urfolk og lokalsamfunn og en ny prosess for å identifisere viktige marine områder.

Det de derimot ikke rakk å bli enige om, var selve finansieringen av arbeidet. Mange delegasjoner måtte rekke fly hjem, og på slutten av møtet var organet plutselig ikke lenger beslutningsdyktig.

Enighet om enighet

Nylig ble forhandlingene sluttført i Roma. Der ble landene enige om hvordan arbeidet skal finansieres, om en "permanent ordning" for å finansiere biologisk mangfold til utviklingsland og å sikre finansiering av arbeidet etter 2030. Det vil si, de ble enige om å bli enige.

– Den store utfordringen er faktisk å finne pengene, sier professor i naturforvaltning ved NMBU, Katrine Eldegard. Hun har forsket på naturmangfold i en årrekke og har sittet i flere offentlige ekspertpaneler på området. Hun var også observatør under COP15-forhandlingene i Montreal. Hun har fulgt COP16 tett fra sidelinja.

– Det er snakk om å skaffe 200 milliarder dollar årlig innen 2030. Det kan bli enda vanskeligere å få de rike landene til å prioritere naturmangfold nå når det også er store behov for å bruke penger på internasjonal sikkerhet, sier hun.

De rike styrer pengestrømmen

Et av de mest utfordrende temaene i Roma var etableringen av en permanent finansieringsmekanisme for biologisk mangfold etter 2030.

Mange land med viktig artsmangfold har ikke selv råd til å betale for tiltakene som må til. De er avhengige av at rike land stiller opp. Mange utviklingsland har derfor argumentert for en ny finansieringsmodell som er lettere tilgjengelig enn dagens ordning.

– Utviklingslandene er ikke veldig fornøyde med måten finansieringen er organisert på nå. De føler at det er veldig vanskelig å få tilgang til de pengene, fordi de styres av de rike landene, forteller Eldegard.

Landene ble enige om å fatte en endelig beslutning også om dette innen 2028. Både et nytt fond og reformering av eksisterende mekanismer er mulige løsninger.

Noen viktige gjennombrudd

Til tross for at det er et stykke å gå før landene faktisk forplikter seg økonomisk, førte forhandlingene til flere gjennombrudd.

Noe helt nytt er at også finansdepartementene nå skal delta i nasjonalt politisk arbeid for biomangfold. Dette betyr at arbeidet med finansiering av naturavtalen legges inn i det respektive lands budsjettprosesser på en mer forpliktende måte enn før.

– Det er grunn til å være fornøyd med at finansdepartementene i forskjellige land også skal inn i dette her, og ikke bare klimadepartementene eller miljødepartementene. Dette gjør landene på klima, men det har man ikke gjort på natur. Alt blir lettere når man ikke jobber i siloer, sier Eldegard.

I tillegg har landene for første gang i historien med forhandlinger om biologisk mangfold, blitt enige om et rammeverk for overvåking av fremgang.

Dette inkluderer for det første en global gjennomgang av nasjonale strategier på COP17 i Armenia (2026) og COP19 (2030). For det andre skal landene innføre et overvåkingssystem med indikatorer for å måle fremdrift mot målene i rammeverket.

Ikke alle forplikter seg til målene

Selv om realismen i planene virker større etter Roma, gjenstår likevel betydelige utfordringer før målene kan realiseres.

En av hovedutfordringene er at tre fjerdedeler av nasjonene fortsatt ikke har levert sine nasjonale planer for biologisk mangfold til FN. Og mange av landene som faktisk har sendt inn sine planer, forplikter seg ikke til kjernepunktet om å beskytte 30 prosent av land- og havområder innen 2030.

– Mer enn halvparten av de som har levert, har ikke forpliktet seg til 30 prosent bevaring av natur, som er det store hovedmålet. Norge har for eksempel forpliktet seg til 30 prosent vern på land, men sagt at «marint vern må vi komme tilbake til». I Norge kommer det helt sikkert til å bli en debatt om vern faktisk er, om hva det betyr i Norge. Så Norge har bare delvis forpliktet seg til målene.

En mye brukt indikator på hvordan det står til er rødlista for arter.

– Ni av ti arter på lista er truet på grunn av arealbruksendringer. Det er det som er den store utfordringen i Norge, og det gjelder både direkte nedbygging og de ringvirkningene dette har for områdene rundt, og ulike former for arealbruk.

For mange arter er klimaendringer et stort problem, og det kommer til å øke i framtida, sier Eldegard.

Kilder: The Guardian, carbonbief.org, COP16s nettsider