De nye masterstudentene i urbant landbruk, bærekraftige matsystemer og agroøkologi kjørte i hurtigfila i «bli kjent» fasen i augustblokka.
Utfordrende for komfortsonen og økt selvinnsikt kan nok best beskrive erfaringene de ferske studentene fikk med seg fra Diversity Icebreaker dagen.
Diversity Icebreaker er et forskningsbasert, DNV-sertifisert (Det Norske Veritas) teamverktøy som måler preferanser. Formålet er å bedre kommunikasjon og samhandling blant mangfoldet av personligheter. Men siden studentene ikke kjente hverandre så godt fra før, var ikke «å bedre» et tema, men heller «å få på plass».
Etter en runde med spørsmål ble studentene plassert i grupper etter personlighetstrekk fra rasjonell til visjonær. Og gjennom dagen hadde de forskjellige øvelser.
Og det å bli fort kjent var verdifullt da studentene fra to av klassene, masterne i urbant landbruk og bærekraftige matsystemer, rett etter ga seg i kast med å gjøre øya Edison til et mer bærekraftig sted å bo og leve.
Edison er ikke en ordentlig øy, men en fiktiv øy i bærekraftsspillet FOODURE. Spillet er et slags rollespill, hvor hver deltaker får en rolle i samfunnet på øya og sammen skaper en historie som egentlig ikke har noen start eller slutt. Studentene lager historien ut fra den rollen eller personen de er tildelt å være, og de oppgavene de skal løse.
Matsystemet på øya Edison
I dette tilfellet handlet spillet om matsystemet på øya. Et matsystem er et system som omfatter hele verdisirkelen for mat, fra produksjon, bearbeiding, distribusjon, handel, konsum og til bruk av restråstoff. Sosioøkonomiske forhold og konsekvenser for klima og miljø er også med. Å gjøre matsystemet på Edison mer bærekraftig var altså oppgaven studentene fikk i denne forenklede og begrensede miniutgaven av matsystemene der ute i den virkelige verden.
Noen fikk rollen å være store industrielle matprodusenter, andre lokalmatprodusenter, jobbe i interesseorganisasjoner, være myndighetene eller i regjeringen på øya. Studentene kunne i en viss grad sette premissene selv, men i kontrollerte former, for de hadde oppgavekort og roller de måtte forholde seg til.
Spillet varte i fire Edison-år, eller for studentene, i to dager. For å løse oppgavene måtte studentene hele tiden snakke sammen på tvers av roller.
─ Det var som en maurtue da de løp rundt for å huke tak i folk og «deale» for å løse oppgavene, sier Hanne Fjerdingby Olsen, studieprogramansvarlig for master i bærekraftige matsystemer og førsteamanuensis ved NMBU.
─ Det var jo en forenklet framstilling av matsystemet, men allikevel et veldig kompleks og gjennomført system, sier Olsen.
Erfaringene fra Ice Breaking gjorde at studentene allerede kjente hverandre, og inntrykket Olsen sitter igjen med er at de ble fort godt kjent, trygge på hverandre og ikke hadde problemer med å snakke sammen.
Refleksjoner, bearbeiding og kunnskapsøkning
Etter hver runde, eller Edson år, ble året evaluert. Hvem som hadde gjort hva og erfaringene de satt igjen med. Ifølge Olsen var det litt forskjellig type engasjement å spore i spillet. Noen var mest opptatt av å få ferdig oppdragene, noen var opptatt av å vinne klistremerker, for det var et element av konkurranse i det. Andre igjen levde seg mer inn i øyas utfordringer.
Spilleopplevelsen var nok forskjellig alt etter hvilken rolle spillerne hadde. De som var kapitalister strevde litt med å få det til å gå rundt. Og de som var myndighetene på øya synes de fikk altfor lite motstand.
De små stegene mot større endringer
Selv om spillet var veldig forenklet, er det mange av de samme mekanismene de responderte på som også gjelder i virkeligheten. Ikke minst erfaringen med hvor komplekst det er å få til endinger.
─ Du som aktør mener å ha løsningen, men for å få det til så må du ha med deg kanskje 20 andre, sier Olsen.
Studentene pekte også på hvor viktig det er med kunnskap, og at de følte seg litt hjelpeløse da de prøvde å få til oppgaven, men ikke helt skjønte hvordan de skulle gå frem.
Et klokt poeng som kom frem var hvor viktig det er å gjøre endringer gjennom små steg, for så å få til større endringer. Å bryte ned store endringer i mindre steg, og oppleve suksess i de små stegene som så bygges oppå hverandre.
Måtte definere egen rolle
Studentene fikk ikke noen inngående opplæring i rollen de skulle ha, og det kunne nok være krevende hvis den var for langt unna egen personlighet, som for eksempel det å være og agere som en kapitalist.
Hanna Noemi Lindner, som går på master i bærekraftige matsystemer visste litt som spillet fra før og gledet seg veldig til å spille.
─ Det var en fantastisk opplevelse å kjenne på realiteten av å være en del av et komplekst matsystem. Vi måtte virkelig se hvordan ting hang sammen.
Angelika Cylwa, som går på master i urbant landbruk synes spillet var mer gøy enn lærerikt, og det ble litt for spirituelt til tider.
─ Men rollespill i seg selv kan være bra og en god måte å lære på.
Også når det gjelder hvor nyttig spillet er for de videre studiene hadde de to studentene litt forskjellig syn.
Cylwa tenker at det var mer spillopplevelsen, mer enn det å lære noe nytt.
─ Det er noe vi kan se tilbake på og tenke «Husker du da vi gjorde det her og det der».
Lindner er litt uenig i det, og synes det var både lærerikt og gøy.
─ Kanskje måten vi spilte spillet på ikke var så realistisk, men det viser at når man får en rolle så må man ikke nødvendigvis spille på den måten som forventes, men bringe egne verdier inn i spillet.
Og det stemmer godt overens med Olsens observasjoner.
─ Det var nok ikke så mye friksjon som i den virkelige verden, og alle var hyggelige med hverandre. Ja, de krasja spillet, for de oppnådde solid bærekraft, og det skjer ikke så ofte.
Nest utfordring: Longyearbyen
Gjennomgående positive holdninger til bærekraftige endringer og løsninger for matsystemer og urbant landbruk er et svært godt utgangspunkt når studentenes neste case er å gjøre Longyearbyen på Svalbard mer bærekraftig.
─Vi jobber med å utarbeide noen gode problemstillinger som studentene kan jobbe med til høsten, sier Olsen.
Det blir jo litt som Edison Island. Et isolert samfunn som er avhengig av ressurser utenfra. Svalbard er en del at et større matsystem, hvor det meste blir fraktet inn, så det er ikke så spennende å se på Svalbard som et lukket matsystem. Men casene er på jakt etter studentenes innovative løsninger på Svalbard som en del av et matsystem.
─ Det går an å vurdere dette arktiske strøket og de problemstillingene de har i forhold til selvforsyning og mulighet for fangst og fiske, og se muligheten i et større perspektiv, sier Olsen.