Norsk fiskeoppdrett er bedre tjent med å bruke millioner på forebygging og forbedring enn å betale for tapene

Avlusing står for tap i millionklassen for norske lakseoppdrettere. Ny forskning viser at det vil være mer lønnsomt for oppdretterne å bruke disse millionene på forebygging og forbedring av avlusningsbehandlinger heller enn å betale for tapene i ettertid.

Høy dødelighet er en betydelig utfordring for bærekraftig oppdrett av laks i Norge. I 2022 var antallet oppdrettslaks som døde i sjøfasen det høyeste noensinne. Da døde 56,7 millioner individer før de kunne slaktes, noe som utgjorde 16 prosent av alle sjøsatte laks det året.

Årsakene til at laks dør er mange og komplekse, men skader påført i prosesser for å bli kvitt lakselus har i flere år pekt seg ut som en betydelig årsak. Dette gjelder spesielt i årene etter innføringen av ikke-medikamentelle metoder.

Avlusning er en viktig årsak til dødelighet

– Siden 2016 har ikke-medikamentelle behandlinger vært de mest brukte metodene for å holde lakselusen i sjakk. Årsaken til det er utbredt resistens mot medikamentelle behandlinger, sier Cecilie Sviland Walde.

Hun er forsker ved Veterinærinstituttet og har tatt sin doktorgrad på kostnadene ved avlusningsbehandlinger ved NMBU Veterinærhøgskolen.

Ikke-medikamentelle behandlinger er bruk av varmt vann, såkalt termisk behandling, mekanisk behandling, som innebærer spyling eller børsting, og badebehandling med ferskvann, enten alene eller i kombinasjon med andre behandlingsformer. Termisk behandling er i dag den mest brukte metoden.

– Etter hvert som bruken av termisk og mekanisk behandling økte, uttrykte fiskehelsepersonell bekymring for de negative effektene disse metodene hadde på laksen. De observerte panikk og skader på fisken som ble behandlet, og registrerte episoder med svært høy dødelighet hos behandlet laks. Etter hvert vokste mistanken om at disse metodene kunne være en av de viktigste årsakene til den høye og økende dødeligheten av sjøsatt laks, forteller Walde.

Flere ganger høyere dødelighet

Men hvor mange laks som døde etter behandling og hvordan behandlingene påvirket laksen som overlevde, har man hatt lite kunnskap om.

– Derfor samlet vi inn en stor mengde svært detaljerte data som fulgte produksjonen av oppdrettet laks fra utsett til slakt fra tre store norske oppdrettsselskap fra 2014 til 2019, forteller Walde.

Resultatene viste at dødeligheten etter termisk og mekanisk behandling var fem til seks ganger høyere enn ved de tidligere brukte medikamentelle behandlingene. Det var også stor variasjon i dødeligheten i etterkant av spesielt termiske behandlinger. I tillegg påvirket behandlingen appetitten til laksen.

– Laksen spiser betydelig mindre i etterkant av en ikke-medikamentell sammenlignet med en medikamentell behandling. Den negative effekten disse behandlingene hadde på fisken, det biologiske tapet, førte dermed til en ytterligere kostnad for oppdretteren, forklarer Walde.

Store summer

Walde ønsket å finne ut av hvor høy den faktiske kostnaden ved avlusing var for å kunne beregne hvor mye en oppdretter kan bruke på forebygging og forbedring av behandlingene.

I forskernes data ble hver fiskegruppe i gjennomsnitt termisk behandlet fire ganger i løpet av sitt liv i sjø.

– Vi fant ut at termisk og mekanisk avlusing koster oppdretterne i gjennomsnitt mange millioner når vi inkluderer det biologiske tapet. Hvis man snur på mynten, betyr det at de kan bruke flere millioner på tiltak for å redusere denne kostnaden, ved å sørge for å forbedre behandlingene slik at fisken blir mer skånsomt behandlet, eller på forebygging, slik at antallet behandlinger reduseres, forklarer Walde.

Løpende kostnader
Waldes regnestykke viser at oppdrettere i gjennomsnitt kan bruke over fem millioner på å forebygge fire termiske behandlinger per merd per produksjonssyklus. Dette betyr at på et anlegg med fem merder, kan oppdrettere bruke 25 millioner totalt på forebygging per produksjonssyklus.

– For øvrig er det vanskelig å komme opp med ett enkelt tall fordi det er store variasjoner i hvor negativt behandlingene påvirker fisken, og hvor mange behandlinger oppdretteren klarer å forebygge, sier Walde.

Forskningen hennes viser også at det kan brukes omtrent like mye på tiltak for å forbedre metodene som på å forebygge dem. Avhengig av forbedringspotensialet kan oppdrettere bruke mellom tre og syv millioner på forbedringstiltak per merd per produksjonssyklus.

– Dette arbeidet viser at det er avgjørende å ta hensyn til hvordan behandlinger påvirker laksen selv ved valg av avlusningsstrategi. De alvorlige og negative bivirkningene av ikke-medikamentelle behandlinger utgjør en betydelig kostnad, og denne kostnaden vil fortsette å løpe inntil noe blir gjort for å redusere antallet ikke-medikamentelle behandlinger eller forbedre dem, sier Walde.

Cecilie Sviland Walde forsvarer sin avhandling "What is the value of a dead fish? The biological and economic impact of delousing farmed Atlantic salmon in Norway" fredag 22. september.

Cecilie Sviland Walde **Photo**: Eivind Røhne