Klimatilpasningen kommer til å ta tid … laaang tid!

Først publisert i Norsk Skogbruk 3-2025.

Vi har snakket om effektene som klimaendringene har for skogen i 30 år. De siste årene har vi også begynt å snakke om klimatilpasningstiltak. Mye av klimatilpasningen betyr nye treslag og treslagsblandinger som er robuste og godt tilpasset voksestedet. Dette rekker vi bare å få til på maksimal 1-2% av skogarealet per år i sammenheng med foryngelsen. Omstillingen kommer derfor å ta minst 75 år. Vi må begynne nå!

Klimaendringer og konsekvenser for skogen

Klimaendringene er i gang og konsekvensene for skogen begynner å bli tydelige. Vi har fått mange rapporter fra Tyskland og Sverige om hvordan tørkeperioder og etterfølgende barkbilleangrep fører til store skader på gran. Også her i Norge har tørkeåret 2018 vist oss tydelig hva konsekvensene kan bli hvis klimaendringer fører til hyppige tørkeperioder.

Vi er i en spesiell situasjon her i Norge, fordi skogen for det meste vokser på skrinn jord. Dette går bra, også for gran, så lenge vi har jevnlig nedbør, som har vært vanlig i historisk klima i regionen. Men på disse skrinne jordtypene kan også korte tørkeperioder føre til betydelig svekkelse for grantrærne. Ofte blir tørkesomrene fulgt av frøår, som ytterligere svekker trærne. Alene etter 2018 har vi opplevd flere frøår hos gran, og mange plasser er derfor grana fortsatt svekket, 7 år etter tørkesommeren.

Hva er klimatilpasning?

Usikkerheten om klimaendringene gjør det vanskelig å designe skjøtselssystemer som skaper et skogøkosystem med høy grad av robusthet. Vi har ikke opplevd disse endringer før og har derfor ikke empirisk kunnskap. Det er dessverre heller ikke mulig å vente på resultater av langsiktige forsøk. Tilnærmingen er derfor oftest å redusere risikoer og å diversifisere. Dette kan bety å unngå treslag med høy risiko, redusere risiko på grunn av dårlig voksestedstilpasning, blande treslag eller skape robuste enkelttrær gjennom tynninger.

Vi har i Norge en dårlig utgangssituasjon, fordi vi de siste 75 år har jobbet delvis i feil retning. Mange plasser har man etablert gran på skrinne jordtyper, også kalt furumark. Vi har ikke tall på hvor stort problemet er, fordi vi ikke har en voksestedskartlegging som bakgrunn for skogforvaltningen. Men skadene etter tørkeåret 2018 viste tydelig hvor gran var på feil plass. God voksestedstilpasning er et avgjørende tiltak i klimatilpasningen.

Etter voksestedstilpasning er robuste treslag og treslagssammetninger et av de viktigste tiltakene i klimatilpasningen. Vi må satse mer på tørketolerante treslag og unngå de tørkefølsomme. Gitt at vi har et begrenset antall treslag på det meste av skogarealet sitter vi igjen med furu som det eneste passende treslaget.

Vi må minske risikoen

Men også furu kan i fremtiden bli rammet av sykdommer på grunn av klimaendringene. For å spre risikoer er det nødvendig å bruke flere treslag i blanding, gjerne i blandingsformer som garanterer at det fortsatt finnes skog på arealet, selv om enkelte treslag forsvinner. I statsskogen i den tyske delstaten Baden-Württemberg etablerer man derfor foryngelse med minst tre forskjellige treslag.

For å få dette til hos oss, må vi også ta i bruk robuste treslag, som ikke har vært i bruk før, som for eksempel eik eller andre lauvtreslag. På sikt kan det ikke utelukkes at også fremmede treslag må tas i bruk og derfor må vi forskere samle erfaringer med dem.

I tillegg til etablering av voksestedstilpassede, robuste treslagsblandinger er tynning et viktig tiltak for å gjøre eldre skog mer robust. Vitale trær med stor krone og stort rotsystem har større sannsynlighet for å motstå de mange stressfaktorene vi forventer. Kronetynning er spesielt godt egnet til å fremme vitaliteten til hovedtrærne i bestandet.

Hvor fort går klimatilpasningen?

Gitt at treslagssammensetningen må endres de aller fleste steder til voksestedstilpassede, robuste treslagsblandinger, innebærer klimatilpasning en omfattende omstilling av skogarealet. Dette skjer bare når skogen forynges. Hvis vi må introdusere flere og nye treslag må dette også gjennomføres ved planting eller såing.

Når vi planlegger denne omstillingen for eksempel bare for arealet med skog som har blitt forynget etter 1950, så finner vi fort ut at vi bare forynger cirka 1 – 2% av skogarealet per år. En omstilling av treslagssammensetningen vil derfor ta cirka 75 år. Så fort går det imidlertid bare hvis vi etablerer nye treslagsblandinger etter absolutt alle foryngelseshogstene.

I løpet av denne lange klimatilpasningsprosessen blir det mot slutten av perioden mer sannsynlig at klimaet har endret seg, og at stressfaktorene for skogen øker. Det kan også skje at klimaendringene akselerer og at derfor enda sterkere klimatilpasningstiltak er nødvendige. Klimatilpasningen kan derfor fort oppleves som sisyfosarbeid underveis.

Et viktig prinsipp er derfor en adaptiv skogskjøtsel som gjør det mulig å bevare fleksibilitet til å reagere med endringer underveis. Eksempler som illustrerer prinsippet er at det er enklere å fjerne treslag underveis enn å legge til flere, eller at tynningsfri drift låser mulighetene for en rekke tiltak senere i omløpet.

Vi må handle nå!

Gitt at klimatilpasningen av skogen kommer til å ta så lang tid og at vi allerede opplever konsekvensene av klimaendringene for skogen, haster det å komme i gang. Vi må raskest mulig ta skrittet fra ord til handling og etablere robuste treslagsblandinger etter alle foryngelseshogstene. Min opplevelse er at det er for lite handling ute i skogen. Det jobbes fortsatt alt for ofte i motsatt retning, noe planting av ren gran på furumark tydelig viser.

For etableringen av robuste treslagssammensetninger har vi fortsatt en rekke utfordringer som må løses:

• Uten voksestedskartlegging kan vi ikke tilpasse treslagene til betingelsene på voksestedet. Vi må derfor fortest mulig utvikle enkle metoder for voksestedskartlegging og tar dem i bruk på foryngelsesarealene. Jorddybde og andre jordbunnsforhold spiller en avgjørende rolle, og må kartlegges.

• I dag kan man for eksempel ikke kjøpe eik eller andre planter av nye treslag med sikret og passende herkomst i Norge.

• Planting av furu har ikke lang tradisjon i Norge, og må derfor videre utvikles til å skape robuste blandinger, gjerne med herkomster fra Norge.

• Gruppevis blanding av treslagene med en gruppestørrelse tilsvarende vokseplassen til ett eller få gamle trær, er en oppskrift som garanterer overlevelse av skogøkosystemet, hvis enkelte treslag blir utsatt for mortalitet. Oppskriften har vært i bruk i Sentral-Europa i mange årtier, men må fortsatt gjøres kjent her i Norge og gjerne planlegges på en måte som reduserer plantekostnader. Enkelttrevis blanding av treslagene utsetter sikringen av treslagsblandingen til ungskogpleie og tidlige tynninger, og kan skape store problemer på grunn av forskjellig høydevekstdynamikk av treslagene. Dette kan igjen føre til dominans av noen treslag over andre og dårlige stammeformer.

• Beiteskader er en stor utfordring for de nye lauvtreslagene som vi kommer til å ta i bruk. Enkelttrebeskyttelse mot beiting er i bruk i stort omfang i Sentraleuropa, men vi må først etablere kunnskap og praksis om dette her i Norge.

Skogskjøtsel med klimatilpasning blir tydeligvis mer komplekst og krever mer kunnskap enn den tradisjonelle forvaltningsmodellen. Det kan også tenkes at noen av tiltakene øker kostnader og senker produksjon, sammenlignet med tidligere forvaltningsmodeller med høy klimarisiko. Disse kostnadene er dessverre nødvendige investeringer i en fremtidig robust og produktiv skog, men kan også ses på som en forsikringspremie mot store skader. Skogeierne i Norge må informeres, ikke bare om nødvendigheten for klimatilpasningen, men også om skjøtselsmetoder og konsekvenser for hele skogøkosystemet med alle skogfunksjoner.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige trær!