Kan plastinerte preparater bidra til bedre undervisning og læringsutbytte i anatomi? Det lurer veterinærstudent Sara Melsen Sudmann på. Derfor har hun viet et studieår til å forske på det.
God anatomisk undervisning krever at studentene kan ta og se på organene de studerer. I dag brukes ferske og fikserte preparater eller spritpreparater fra anatomisk samling til disseksjonskurs
– Anatomisk samling er åpen for studentene, men det kan være tungvint å håndtere våte preparater som lukter sprit, sier veterinærstudent Sara Melsen Sudmann.
– Det kan føre til at terskelen for å bruke dem i selvstudium blir litt høy, forklarer førsteamanuensis Runa Rørtveit ved Faggruppe for anatomi. Hun er Saras hovedveileder.
Sara har valgt prosjektrelatert[differensiering og har forsket på bruken av plastinerte preparater i hundedisseksjonskurset som veterinærstudentene gjennomgår i 3. semester.
Naturtro og varige preparater
Plastinering er en teknikk utviklet i 1977 av Günter Von Hagens, som gir mulighet til å preservere biologisk vev. Teknikken går ut på at vann og fett i vevet erstattes av silikon, som deretter herdes. Avhengig av preparatenes karakter, bruken og mengde silikon i vevet, kan de vare imellom 20 og 30 år.
– Etter plastinering blir organpreparatene tørre, harde, luktfrie og enkle å håndtere. Dessuten beholder de den naturlige formen, og fargekontrastene bevares bedre enn på spritpreparater Runa Rørtveit ved Faggruppe for anatomi.
I dag kjøper Veterinærhøgskolen inn 25 hunder årlig fra USA til hundedisseksjonskurset, fordi det er vanskelig å få tak i nok norske hunder.
– Plastinerte preparater kan sikre gode læringspreparater dersom mangelen på biologisk materiale vedvarer, forklarer Sara.
Har forsket på læringsutbyttet
Målet med forskningsprosjektet er å undersøke hva bruken av plastinerte preparater har å si for studentenes læringsutbytte i disseksjonsundervisningen og om de er nyttige i selvstudier.
– Studentene lærer mye av disseksjonskursene, men det er viktig med veiledning, og det er utfordrende når det bare er én underviser på en stor gruppe studenter, sier Runa.
Hundedisseksjonskurset strekker seg over 20 dager, og hver lille gruppe med fire studenter bruker den samme hunden gjennom hele kurset.
– De skal lære mye forskjellig, men hvis de trenger å se på noe flere ganger, kan det være vanskelig. På dag 10 er kanskje det du studerte på dag to borte, fordi du har dissekert videre. Da tror vi de naturtro plastinerte preparatene kan være til stor hjelp, i stedet for å se på todimensjonale bilder i læreboka, sier Runa.
Eksperimentell studie
Forskningsgruppen har gjennomført en eksperimentell studie der studentene har blitt delt i en eksperimentell- og en kontrollgruppe i hver undervisningsøkt.
– Begge gruppene fulgte undervisningen til Runa, mens den eksperimentelle gruppen i tillegg hadde tilgang til plastinerte preparater og forklarende plansjer hvor strukturene er navngitt.
Forsøket omfattet fire disseksjonsøkter, så alle studentene i kull 22 har i høst vært både eksperimentell gruppe og kontrollgruppe to ganger.
– Jeg er veldig takknemlig for hjelpen fra kullet, uten deres positive innstilling og bidrag hadde ikke dette vært mulig, sier Sara
Etter hver økt fikk eksperimentell gruppe et spørreskjema med spørsmål om hvordan de opplevde nytteverdien av å bruke preparater og plansjer i tillegg til ordinær undervisning. Alle studentene fikk dessuten en kunnskapstest som kartla dagens læringsutbytte
En foreløpig gjennomgang av resultatene viser at studentene er svært positive til de nye læremidlene.
Mer motivasjon og økt læringsutbytte
– Det var over 92 prosent som var enig eller litt enig i at preparatene og plansjene hadde bidratt til økt læringsutbytte. Og like mange sa at de ble mer motiverte av å bruke disse hjelpemidlene, forteller Runa.
Flere studenter skriver at de kan benytte de plastinerte preparatene til å se på strukturer de har vært uheldige å fjerne i dissekeringen, eller at de bruker preparatene for å se hvor de skal lete videre på egen hund. Det er også flere som har gitt tilbakemeldinger om at preparatene danner grunnlag for faglig diskusjon med medstudenter eller at de bruker dem til repetisjon og til å teste seg selv.
Spørreskjemaene har gitt svar på studentenes opplevde læringsutbytte – altså hvordan de selv vurderer nytteverdien. Neste steg er å måle det faktiske læringsutbyttet. Det gjør de ved å gå gjennom svarene på kunnskapstestene som alle studentene fikk etter hver undervisningsøkt.
– Vi er i gang med å rette disse og skal se om det er målbar forskjell på kunnskapsnivået avhengig av om de har fått bruke preparater eller ikke, sier Sara.
Verdifulle resultater
– Vi har allerede fått verdifulle svar. Selv om det viser at vi ikke kan påvise økning i det reelle læringsutbytte, synes jeg resultatene som viser at studentene opplever økt læringsutbytte, glede ved faget og motivasjon, er verdifulle i seg selv, sier Runa.
I tillegg skal de kartlegge hvordan studentene velger å bruke preparatene i selvstudier fram mot eksamen. De plastinerte preparatene ligger lett tilgjengelige på disseksjonssalen, så de kan når som helst gå dit og studere dem.
– I de første spørreskjemaene svarte mange studenter at de ønsket å bruke de plastinerte preparatene til selvstudium, og den siste spørreundersøkelsen i etterkant av eksamen vil gi oss svar på i hvilken grad og hvordan de faktisk brukte dem frem mot eksamen, forklarer Sara.
Resultatene av studien skal etter planen publiseres i et internasjonalt tidsskrift i løpet av 2024.
– Viktig å forske på undervisning
Runa har det faglige ansvaret for Faggruppe for anatomi sin plastineringslab. Overingeniør Emil Kristian Westad har den tekniske kompetansen på plastineringen. Han har sertifiseringskurs i plastineringsteknikk og tar seg av alt det praktiske.
– Da Emil og jeg skulle begynne å lage plastinerte preparater dukket Sara opp og var kjempeinteressert i anatomi og ville gjøre et prosjekt. Det var en gavepakke, for det er viktig at vi forsker på hva som fungerer og ikke fungerer i undervisningen vår, sier Runa.
Prosjektet er et samarbeid med universitetslektor Linda Helén Godager ved Institutt for lærerutdanning og utdanningsvitenskap på Realtek. Hun er Saras medveileder.
– Vi har lært mye om pedagogikk og pedagogisk forskning fra Linda, og hvordan vi kan forske både på opplevd og reelt læringsutbytte, sier Runa.
Plastikk-Pluto
Alle preparatene som Runa, Sara og Emil har laget, inngår også i Runas prosjekt Plastikk-Pluto, som i utgangspunktet er laget for å bedre anatomiundervisningen for dyrepleierstudentene. Plastikk-Pluto skal bestå av mange preparater som til sammen blir en hel hund, pluss forklarende plansjer som går hånd i hånd med preparatene.
- Vi mangler noen preparater for å ha en hel hund, men vi skal etter planen ta Plastikk-Pluto ordentlig i bruk for dyrepleierstudentene neste høst. Og preparatsamlingen vil selvfølgelig også bli tilgjengelig for veterinærstudentene, forteller Runa.
Nyttig i klinikkundervisning?
I dette prosjektet har de forsket på hundedisseksjonskurset, og håper resultatene kan være overførbare til all undervisning der anatomi spiller en sentral rolle, og motivere til mer selvstudie og repetisjon av anatomi, også for studenter i klinikk.
Runa forteller at det er flere klinikere som har vist interesse for preparatene.
– Det kan være svært nyttig å ha preparater liggende i klinikken, slik at man kan bruke dem ved siden av dyret eller studentene kan studere relevant anatomi i forkant av kliniske prosedyrer. Mulighetene er mange.
Kanskje overførbart til humanmedisin
I oktober deltok Sara og Runa på «Forskningskonferansen i medisinsk- og helsevitenskapelig pedagogikk – forskning på medisinsk undervisning» i Tromsø, hvor Sara presenterte de foreløpige funnene.
– Kanskje kan resultatene fra vårt forskningsprosjekt sette plastinering på agendaen hos flere helsevitenskapelige utdannelser i Norge, sier Sara.