Vi var en av pådriverne for Kyoto-avtalen, men pumper fortsatt opp store mengder olje og gass. Aner vi konturene av et norsk paradoks?
Denne kronikken ble publisert i Morgenbladet 12 oktober 2018.
I Norge har vi fått vår tredje olje- og energiminister fra Fremskrittspartiet. Som sine forgjengere har Kjell Børge Freiberg som programerklæring at Norge bør produsere så mye olje og gass som mulig, og framhever at dette er bra for klima.
I utlandet ser de ikke nødvendigvis slik på det. The New York Times har karakterisert Norges rolle som klimaleder og oljegigant som et norsk paradoks. For noen år siden skrev The Economist om Norge: «Home to a green-minded people and government, Norway exports the dirty stuff to the rest of the world. The result is a contradiction”. Begge artiklene peker på at norsk olje- og gasseksport medfører utslipp i utlandet som er mye større enn våre hjemlige utslipp. Norske politikere fra landets tre største partier forsvarer dette med at oljen vår er «verdens reneste», og at gassen vår erstatter bruk av kull. Vi kan derfor med god samvittighet eksportere så mye vi vil av olje og gass. Eller er det noe som skurrer her?
Årets sommer har ført til økt fokus på klimaproblemet, med varmerekorder i Norge og mange andre land. Nå nettopp kom FNs klimapanel med nok en rapport om de alvorlige klimaendringene vi står overfor. Klimaproblemet har vi imidlertid vært klar over lenge. Norge innførte avgift på utslipp av CO2, den viktigste klimagassen, allerede i 1991. I 1997 var Norge en av pådriverne for den første forpliktende klimaavtalen – Kyotoavtalen.
I de 20 årene som har gått siden Kyotoavtalen, har det vært mye diskusjon om de hjemlige utslippene fra norsk olje- og gassvirksomhet. Til tross for det sterke fokuset, er disse utslippene nesten 30 prosent høyere i dag enn i 1997. Utslippene på norsk sokkel er imidlertid små sammenlignet med utslippene ved bruken av norsk olje og gass. Siden Kyotoavtalen ble signert i 1997 har bruk av norsk olje og gass medført utslipp av cirka ti milliarder tonn CO2. Det er dobbelt så mye som USAs årlige utslipp. Hvorfor er det så lite debatt om dette?
En grunn er selvfølgelig at disse utslippene skjer i utlandet – de er ikke vårt ansvar, iallfall ikke slik internasjonale klimaavtaler er innrettet. Men bør vi likevel bry oss? I Norge er vi opptatt av utslipp i utlandet på andre områder: Vi betaler store summer for å redde regnskogen, vi vil helst ikke importere palmeolje, og vi hører stadig at norsk gass erstatter kull i Europa. Da bør vi vel også bry oss om utslipp som følger av norsk oljeeksport?
En annen grunn er at dersom Norge ikke hadde produsert olje og gass, ville produksjonen i andre land ha vært noe høyere. Bruken av kull i Europa ville også vært noe større. Men hvor mye? Vår forskning konkluderer så langt at norsk oljeproduksjon medfører økte globale utslipp, til tross for relativt lave utslipp i produksjonen. Den totale mengden olje betyr mye mer enn hvor oljen produseres. For gass er konklusjonen mer åpen. Selv om norsk gass erstatter noe kull, erstatter den også fornybar kraft og øker den samlede energibruken. Uansett: For både olje og gass er situasjonen den at vi trenger mer kunnskap om klimaeffektene av norsk eksport.
Norske myndigheter har vært lite interessert i å undersøke dette spørsmålet. Siden 1997 har det vært cirka 500 offentlige utredninger (NOU’er), hvorav flere om klimaproblemet, men ingen av disse har berørt denne problemstillingen. I mangel av en offentlig utredning av dette spørsmålet kan vår nye olje- og energiminister enkelt og greit uttale at det er bra for klimaet at Norge produserer olje, til tross for at eksisterende forskning har kommet til motsatt konklusjon.
Det finnes også moralske argumenter for å vurdere kutt i norsk oljeutvinning. I 2015 ble Parisavtalen, arvtakeren til Kyotoavtalen, undertegnet. I den nye avtalen var så å si alle land i verden enige om å begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader. Men hvis man legger sammen effektene av alle tiltakene som er lovet fram mot 2030, viser beregninger at vi er på vei mot cirka tre grader. FNs generalsekretær holdt nylig en viktig tale om klimaproblemet der han løftet fram den moralske plikten til å handle, ikke minst for de rike landene.
Filosofen Immanuel Kant fremmet det såkalte «kategoriske imperativ», som vil si at du skal handle ut fra regler som du ville ønske å gjøre allmenngyldige. En mulig regel kunne være at oljeproduserende (og kullproduserende) land skulle la en viss andel av ressursene bli liggende urørt, uansett om forbrukerne kunne ønske å kjøpe mer. En slik regel ville gjøre det lettere for verden å nå togradersmålet.
En regel om å la noe olje ligge igjen i bakken ville ikke kreve at Norge skulle stoppe all oljeproduksjon. All norsk oljeproduksjon er ikke like lønnsom, og de minst lønnsomme feltene kunne bli liggende urørte av hensyn til klimaet. Norge fører ikke en slik politikk i dag, snarere tvert imot. Ifølge Finansdepartementet innebærer skattesystemet på sokkelen et skattesubsidium («skatteutgift») på 12,5 milliarder kroner i 2017. Det betyr at det norske skattesystemet favoriserer investeringer i olje- og gassnæringen framfor andre næringer, noe finansminister Siv Jensen også bekreftet i fjor i et innlegg som ble avsluttet med «heia oljen!».
Noen vil kanskje mene at en kantiansk oljepolitikk er blåøyd: Det er bare «dumme» Norge som kunne finne på å redusere oljeproduksjonen fordi man mente at det burde være en allmenngyldig regel. Hvis ingen andre land følger etter, vil en slik politikk ha liten effekt på klimaet. For Kant spilte ikke dette noen rolle; en moralsk regel skal følges uavhengig av resultatet. Statsvitenskapelig og økonomisk forskning viser dessuten at kantianske handlingsregler kan være utbredt, og at å følge slike regler gir bedre utfall for alle.
Olje- og gasspolitikken bør etter vår mening stille større krav til samfunnsøkonomisk lønnsomhet før nye felt og områder utvikles. Blant vannet bør konsekvensutredninger inneholde en fullstendig nytte-kostnadsanalyse hvor effekten på utslipp i utlandet også er inkludert. I dag er beslutningen i for stor grad overlatt til private selskaper. I tillegg til at skattesystemet favoriserer investeringer i olje- og gassnæringen, har selskapene for små insentiver til å ta innover seg lokale miljøproblemer som risikoen for ukontrollerte utslipp. Det er også lite trolig at de lar være å utvinne olje av hensyn til det globale klima.
Det er altså flere grunner til å se nærmere på norsk oljeeksport. For det første kan en moderat reduksjon være et effektivt klimatiltak. For det andre er det verdt å diskutere om det er moralsk riktig å produsere så mye olje som markedet etterspør i en verden som står overfor alvorlige klimaendringer.