Kortreist mat er fremtiden

Ifølge eksperter er det nå et presserende behov for bærekraftige matsystemer for å håndtere klimaendringer, tap av biologisk mangfold og en voksende befolkning. Ekspertpanelet (International Panel of Experts on Sustainable Food Systems 2045) sier at opptil 50 % av matbehovet vårt bør dekkes av lokale eller regionale matvarekilder.

Lokalprodusert mat reduserer avhengigheten vår av globale forsyningskjeder, reduserer matsvinn og skaper mer robuste systemer som er tilpasset lokale behov. Det støtter bærekraftige løsninger, styrker lokaløkonomien og gir lokalsamfunn mulighet til å sikre tilgangen til mat, noe som gjør det til en viktig brikke på veien mot en trygg, bærekraftig matfremtid.

Men hvordan kommer vi oss dit?

For å forstå nøkkelen til velfungerende lokale matsystemer undersøkte forsker Christy Anderson Brekken hvordan regionale matnettverk (Regional Food Networks – RFN) har utviklet seg i de amerikanske delstatene Oregon og Vermont, som begge har en ledende rolle når det gjelder produksjon og distribusjon av lokalmat.

Hva er regionale matnettverk?

Regionale matnettverk er nettverk bestående av bønder, distributører, beslutningstakere og forbrukere som jobber sammen for å produsere og distribuere mat innenfor en bestemt region. Nettverkene utnytter lokale styrker og fordeler (som klima, jordkvalitet og kultur) og oppmuntrer dermed til bærekraftig produksjon og forbruk av mat, samtidig som de støtter økonomien generelt.

Lokalmat i Oregon og Vermont

Både Oregon og Vermont har sterke lokale matsystemer med engasjerte produsenter og forbrukere. Brekken fant at folk har en sterk preferanse for lokalmat i begge delstatene, og at mange er villige til å betale ekstra for lokale produkter.

– I begge delstatene oppgir folk de samme årsakene til at de kjøper lokalprodusert mat, nemlig at det støtter de lokale bøndene, at det smaker bedre, at det er bedre for miljøet og at de ønsker å bevare det lokale jordbrukslandskapet, forklarer Brekken.

Lokalmatprodusentene i begge delstatene baserer seg på en kombinasjon av tradisjonelle og alternative produksjonsmetoder, med et betydelig innslag av økologisk produksjon. Produsentene sier at de motiveres av både miljøverdier og støtte i lokalsamfunnene.

Både Oregon og Vermont rapporterer om økonomiske fordeler for lokale og regionale bønder og en positive innvirkning på lokalsamfunn i distriktene. Det er også noen forskjeller mellom delstatene. I Oregon er bøndene yngre og har høyere utdanning, og det er en større grad av kjønnsbalanse. I tillegg er hele 60 % av bøndene nye i bransjen.  I Vermont har produsentene en høyere snittalder, generelt mindre gårder og et større fokus på diversifisert landbruksvirksomhet.

I begge delstatene har folk generelt et sterkt engasjement for lokale matsystemer.

Utnytter lokale ressurser og forhold

Et viktig funn i forskningen er hvordan aktørene i de regionale matnettverkene (bønder, distributører og beslutningstakere) kan knytte sammen elementer fra ulike tradisjoner og dermed skape helt nye matpraksiser. Brekken kaller denne prosessen institutional bricolage («bricolage» betyr å skape noe nytt ved hjelp av eksisterende ressurser).

– De særegne styrkene og fordelene i de enkelte områdene utgjør kjernen i de regionale matsystemene, slik at fokuset er på antall lokalsamfunn som går sammen for å skape et sterkere regionalt nettverk, forklarer Brekken.

Denne prosessen kan skape praksiser som fortsatt er forankret i det lokale og har større sannsynlighet for å lykkes på lang sikt.

– Lokalmatbevegelsen utgjør fortsatt en liten del av markedet, men fortsetter på tross av størrelsen å forme forbrukernes preferanser og påvirke politikk, sier Brekken. – Med riktig støtte kan regionale matnettverk forsterke disse trendene og forandre matsystemene nedenfra og opp.

Politikk spiller en avgjørende rolle her. Forpliktende støtte til regionale matnettverk på både delstatsnivå og lokalt nivå kan gi den institusjonelle backingen som trengs for å at disse nettverkene skal vokse. Investeringer i infrastruktur og utdanning og insentiver for bærekraftig praksis kan hjelpe nettverkene å utvikle seg og skape selvforsterkende systemer som gagner både bønder, forbrukere og miljøet.

Brekken anbefaler at det utvikles politikk som støtter opp under regional infrastruktur, beskytter jordbruksarealer og fremmer deltakende prosesser.

– Regionale matnettverk er gode eksempler på hvordan lokalsamfunn kan utnytte sine styrker for å skape bærekraftige matsystemer som er både robuste og tilpasningsdyktige. Ved å støtte slike nettverk investerer vi i en fremtid der mat ikke bare er en forbruksvare, men en sentral bestanddel i blomstrende, robuste lokalsamfunn.

Christy Anderson Brekken forsvarte sin doktorgradsavhandling «Institutional Bricolage in Regional Food Networks: New Institutional Context for Agro-Food Sustainability Transitions» den 18. desember på NMBU.