Flishuset 1950

Etter krigen var det stor aktivitet på gårdsbruket og dyrene måtte ha mat. Da trengte NMBU lager til fôr. Flishuset, som fikk navnet sitt et stykke ut i sin levetid, hadde antagelig ikke noe navn i starten. Det har i hvert fall ikke lykkes å finne ut hva det da ble kalt. 
 
Flishuset er et av tre hus som står igjen i det området hvor gårdsbruket hadde sine bygninger og aktivitet i perioden fra om lag 1950 til 2015.  Da Veterinærhøgskolen skulle etableres på Ås, ble 30 bygninger, som boliger, låven, staller, fjøs, kyllinghus, Søndre og Nordre hønsehus og annet, revet. Tilbake står et bolighus, kalt Likkista, med uthus og Flishuset. 
 

Historien 

Flishuset er bygget i 1950, ifølge Eiendomsavdelingens oversikt. Det besto av to helt adskilte rom med dører utenfra. I den vestlige delen var det potetsilo under gulvet og det var en luke i gulvet. Dette er fortsatt der, men ikke i bruk. 

For å finne historien om Flishuset har jeg hentet inn opplysninger fra Sandås-familien. Både far, mor og datter har til sammen jobbet ved universitetet fra 1961 til i dag. 

Oddvar Sandås ble født 1944 og levd hele sitt liv i Ås. Han begynte å jobbe ved NLH om somrene da han var 12-13 år. Først med luking og høsting av grønsaker, men fra sommeren 1961 fikk han sommerjobb på «hønhuset» (Ås-sleng). Året etter, altså i 1962, fikk han tilbud om fast jobb, da staben brått minsket fra 12-13 til 2 personer. Der jobbet han til han ble pensjonist i 2012. Han rakk nesten 50 på samme arbeidssted, det manglet bare noen få måneder. Det var en kneoperasjon som tvang han til å avslutte arbeidet ved NLH. Oddvar Sandås har derfor god kunnskap om hva Flislageret ble brukt til fra 1960-tallet.  

– I gamledager ble hønene fôret med kokte poteter til middag. Veldig populær snacks som ble spist opp på rekordtid. I tillegg hadde de tilgang til kraftfôr, men dette var av ganske dårlig kvalitet. 

Potetene ble steamet mens de lå på traktorhengeren. Dette ble gjort utenfor den gamle fyrsentralen, som i dag kalles Varmesentralen. Der luktet det alltid godt av nykokte poteter. Sandås legger til at det var også andre dyr enn høner som fikk poteter til middag. 
 
Rykende varme ble potetene kjørt til det vi i dag kaller Flishuset og helt ned i siloen. Der ble de tråkket ned, akkurat som man gjør med druer, av de som jobbet der. Potetene var så varme at gummistøvlene smeltet mens de holdt på. Så det var et høyt forbruk av gummistøvler. Etterpå ble det lagt plast over så potene skulle holde seg lenge.  
 
Potetene ble hentet ut fra en lem i kjellerveggen på vestsiden. Denne lemmen var synlig helt til grunnen ble hevet i forbindelse med byggingen av Veterinærbygningen. 
 
Det andre rommet var antagelig redskapslager. 

Tidlig på 1960-tallet ble potetsiloen flyttet til Søndre hønsehus, før det kort tid etter ble slutt på å fôre med poteter. Dette tok slutt da Johanne Høie, sjef for driften av hønsehuset, gikk av med pensjon på 1980-tallet, og kvaliteten på kraftfôret ble bedre.  

Flishuset fikk navn 

Som vanlig var ombruk en viktig faktor ved NLH. Huset måtte brukes til andre formål. Flishuset ble fra nå fylt med flis.  

– Den gang kom flis i løsvekt og ble kostet fra hengeren og inn gjennom vinduene, og en stakkar måtte stå inne i støvet og måke det videre. Vestsiden ble brukt til spon og østsiden til sagflis. Det var meget viktig å ikke blande disse to, forteller Sandås. Senere kom heldigvis flis og spon i baller. Flis og spon ble fraktet med trillebår fra Flishuset og inn til hønene. Oppunder taket i Flishuset, hang staur og ruller med hønsenetting, som ble brukt om sommeren når hønene fikk være ute. 

I dag blir huset brukt til redskapshus for studentene, som har studenthager på utsiden. Det er åpnet opp mellom rommene inne.