Aud Max 1970 

Aud Max er forkortelse for Auditorium Maximum. Bygningen stod ferdig i 1970 og ble omtalt i Byggekunst i 1971. Bygningen er fredet.

Aud Max er tegnet av Leif Olav Moen (1928 – 1986). Han var arkitekt og professor ved Norges tekniske høgskole (NTNU). Hans betydeligste arbeider finner man på Blindern, universitetet i Oslo: Det Historisk-filosofisk fakultet (1963), Matematikkbygningen (1966) og Det samfunnsvitenskapelige fakultet (1968).

Bygningen består av betong og glass med elementer av aluminium. Aud Max er NMBU sitt største auditorium og brukes til konserter, revyer, store arrangementer, undervisning og gjennomføring av eksamen. Bygningen ble fredet i landsverneplan for Kunnskapsdepartement i 2014. 

Historien 

I følge skriftlig orientering fra byggekomiteen, var opptakten til Auditorium Maximum markering av 100-årsjubileet for Norges landbukshøgskole i 1959. De første diskusjonene om behov for et nytt bygg, startet allerede i 1956. Det ble da foreslått å plassere bygningen sør for Økonomibygningen. Bygningen skulle finansieres med halvparten fra statsbevilgning og halvparten fra gaver fra landbrukets organisasjoner og private aktører. Den 28. oktober 1959 oppnevnte Landbruksdepartementet en byggekomité. Studentsamfunnet tok så et initiativ. De foreslo å tenke fleksibel drift og samarbeid ved å legge bygningen i tilknytning til Samfunnet. Studentene trengte mer plass, siden antall studenter hadde økt etter 1934. Slik ble det.  

I 1964 fikk byggekomiteen oppdraget med å utlyse en ny arkitektkonkurranse for en bygning med utvidet bruksområde. Det kom inn 15 forslag og førstepremie-utkastet ble lagt til grunn for det videre arbeidet. Forprosjekt ble gjennomført og byggekostnadene ble beregnet til 5,8 millioner for første del av prosjektet. Den 8. august 1969 ble byggearbeidene igangsatt og i august 1970 ble det høytidelig åpnet. Prosjektet kom på 6,5 millioner kroner, inkludert sceneutstyr og innredning.  

Plan for bygningen 

Landbruksdepartementet var byggherre, representert ved en byggekomite hvor Norges landbrukshøgskole (NLH) var godt representert. Bygningen skulle brukes til mange forskjellige aktiviteter. Høgskolen skulle bruke den til undervisningsaktivitet, immatrikulering, doktorgradspromosjoner, konferanser, kongresser, akademiske festligheter og banketter. Studentene skulle få bruke bygningen til Studentsamfunnets større møtevirksomhet, foredrag, diskusjoner, ball, større fester, revy-, teater- og konsertvirksomhet.   
 
Bygget skulle være fleksibelt, slik at man med enkle midler kunne legge til rette for de ulike aktivitetene. Det skulle være et solid bygg, som skulle tåle tøff bruk uten for mye drifts- og vedlikeholdskostnader. 
 
Samtidig skulle bygningen knyttes til Studentsamfunnet på en god måte, og ta hensyn til gravhauger og fornminner i området.  

Den store salen i andre etasje har 750 sitteplasser. Halve gulvarealet er flatt og bakre del er hevet med trappetrinn beregnet til to stolrader. Scenen ble satt opp som komplett teaterscene med scenehus, lysbro, snortrekk og dimmeutstyr. Det ble lagt til rette for orkestergrav, ved at fremre del av scenen kan senkes til gulvnivå. Bak i salen var det annonseringsstudio, lyd- og lyskontroll og lagt til rette med kanaler og luker for direkte tilkobling til NRKs radio- og TV-reportasjevogner. Bokser for simultanoversettere var demonterbare.  Informasjonen er hentet fra Byggenytt, mai 1970. 

Trinn to var å knytte Aud Max til Samfunnsbygningen, slik at man kunne bevege seg innendørs mellom de to bygningene.  

Takket være store donasjoner fra Bøndenes bank A/S, og bevilgning fra Norsk Kulturfond ble det mulig å bestille tidsaktuell kunst i Aud Max-prosjektet. Trioen Carl Nesjar, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen fikk oppdraget med å levere de største kunstverkene til prosjektet.  

• Nesjar leverte en helårsfontene som står utenfor hovedinngangen (200.000 NOK) 

• Sitter laget et betongrelieff i vestibylen (100.000 NOK) 

• Gundersen tegnet Sceneteppe til den store salen (50.000 NOK) 

Denne informasjonen er hentet fra Byggekunst, mai 1970. Der står det også at «Det ble det inngått et intimt samarbeid med denne trioen». 

Kunsten i og utenfor Aud Max og kunstnerne 

Carl Nesjar (1920-2005)  

Helårsfontenen/skulpturen sto ferdig i 1971. Verket er en stålkonstruksjon som utnytter vannspillet i sommerhalvåret, og om vinteren dekkes den av istapper og krystaller.  

• Carl Nesjar var norsk maler, grafiker og billedhugger og gikk i front blant etterkrigstidens modernistiske kunstnere. Carl Nesjar inntar en særstilling på dagens internasjonale kunstkart, og dette skyldes hans mangeårige samarbeid med Pablo Picasso.  
• Hans mest kjente offentlige arbeid er betongrelieffet i regjeringskvartalet i Oslo som han laget i samarbeid med Pablo Picasso i tiden 1956-1971. De to har samarbeidet ved flere anledninger.  
• I regjeringsbygningens utsmykning samarbeidet han også med Inger Sitter.  
   

Inger Sitter (1929 -2015)  

Den karakteristiske fjellveggen i Vestibylen ble satt opp i 1969-1970. Betongrelieffer i betong og pleksiglass. Det skulle være lys i pleksiglasset, det var programmert og i flere farger, skulle gå hele døgnet. Har ikke virket særlig godt i løpet av perioden. Nå, i 2024, er det fikset og fungerer. 

• Inger Sitter var norsk grafiker og maler og en av våre tidligste modernister. 
• Som 13-åring deltok hun på Sommerutstillingen i Trondheim Kunstforening hvor hun vant oppmerksomhet. 
• Hun er kjent for store monumentale utsmykninger, fra utsmykningen i Regjeringsbygget i Oslo i 1957-1958 til hennes siste utsmykning i marmor på S/S Vision of the Seas. 

Gunnar S. Gundersen 

Sceneteppe malt i Iris-teknikk, med Strax-maling. Gunnar S. Gundersen var maler. Han var helt sentral i det nonfigurative maleriets gjennombrudd på 1950-tallet. 

• Med festspillutstillingen i Bergen i 1967 viser Gunnar S. for første gang iris-teknikken, som han selv hadde skapt. Iris-teknikken innebar at han lagde flytende overganger mellom fargene, for eksempel fra svart til hvitt. Da oppnådde han en metallisk effekt i bildene.  
• De flytende overgangene var lettere å få til med akrylmalingen, som Gunnar S. tok i bruk allerede i 1963, da Jotun startet produksjon av Strax.  
• Utsmykning av Kunstnerforbundets fasade av Gunnar S. og Eikaas, murt opp sommeren 1950, er i dag Gunnar S.’ mest synlige og best kjente utsmykningsarbeid. 
  
  
  
  Noen artige sammentreff og linjer

Inger Sitter og Carl Nesjar var gift på dette tidspunktet

Ved OL-anlegget Lake Placid, ble det i 1980 satt opp en helårsfontene av Carl Nesjar. Omtrent 10 År etter samme type fontene ble satt opp ved Idrettsanlegget Storebrand ved Aud Max.

Både Gunnar S. og Carl Nesjar samarbeidet ofte med Odd Tanberg, fra Ås.

Gunnar S. og Eikaas utgjorde sammen med Odd Tandberg, Tor Hoff og Egil Øen den såkalte «Dødsgjengen» på Kunst– og håndverksskolen. Det er noe uklart hvordan gjengen fikk dette navnet, men det kan nok ganske sikkert ha sammenheng med at de både levde og arbeidet hardt. Det finnes utallige historier om «sjøslag» i Nordmarka med fylleslagsmål på programmet og etterfølgende ømme tryner i dagene derpå.

Gunnar S Gundersen hadde en studiekamerat, som ble svoger, og som jobbet på Jotun fabrikker.

Joar Arne Heir, som jobbet ved Lanbruksteknikk/NLH, hadde utviklet en teknikk for å skjære isopor. Teknikken ble brukt som forskaling til betongrelieffet, av Inger sitter i Aud Max.

Rehabilitering i 2026 

Etter drøye 50 år er det strengt nødvendig med oppgradering av Aud Max. Universitetet setter av egne midler og har fått 30 millioner fra ordningen med frie oppgraderingsmidler.

Aud Max er et signalbygg med hensyn til funksjonen som universitets største auditorium. En modernisering vil kunne øke bruken av bygningen. Rehabiliteringen bidrar dermed til sektorens langtidsplan i å styrke sektorens kvalitet i utdanning og forskning. Samtidig spiller Aud Max sammen med Samfunnsbygningen en viktig rolle som studentenes velferdslokale. Den er spesielt viktig for Uka i Ås. En omfattende rehabilitering og energieffektivisering vil bidra til sektorens mål om bærekraftig samfunnsutvikling, velferd og innovasjon samt at universitetet tar vare på viktige kulturminner gjennom bruk.  

En oppgradering skal også gjøre lokalet til en meget god arena for dialog, undervisning og eksamen. Det skal også legges til rette for at moderne undervisningsmetoder kan benyttes, og at universitetet dermed kan gjennomføre mer og bedre undervisning i lokalet. Bruksfrekvensen kan dermed økes og stedet skal forbli en møteplass for tverrfaglige og sosiale tilstelninger, konserter og andre større arrangement.  

Økt bruk av disse lokalene vil kunne bidra til å skape et pulserende liv på campus også utover arbeidstid. NMBU er opptatt av å skape møteplasser som studenter trekkes til, blant annet for å forebygge ensomhetsfølelse.  

I tråd med fredningsformålet vil oppgraderingen sikre at hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket, samt overflater og materialbruk, belysning, armaturer og annet opprinnelig inventar bevares. Den teknisk rehabilitering skal bidra til at NMBU når sine miljømål gjennom redusert energi- og ressursforbruk.