I Asterix komiske tegneserieunivers ble Cæsars byplanlegger kjeppjagd fra gallernes landsby. Et par tusen år senere har byplanleggerne en viktig rolle i klimakampen – men er stadig like utskjelt.
– Det blir ofte protester når nye byplaner legges frem, ja, sier professor Inger-Lise Saglie ved Institutt for Landskapsplanlegging. Hun er en internasjonal kapasitet på byplanlegging og bærekraft.
Dagens byplanleggere blir sjelden beskyldt for å ha like ugreie baktanker som sin tegnede, fordums kollega. Han skulle snik-konvertere gallerne til det rette levesett, ved å bygge en storslagen romersk by rundt landsbyen deres. Men byutvikling er og blir kontroversielt. Motstanden kommer fort ”når vi nærmer oss ripsbuskene til folk”, som Saglie uttrykker det.
Nye drivkrefter
Drivkreftene for byplanleggingen i Norge har endret seg over tid, i takt med samfunnets behov.
– Helseaspektet var tidlig med, fortelle Saglie.
I kjølvannet av industrialiseringen ble byene forurensede og skitne. Folk bodde tett og uhygienisk. Etter første verdenskrig var Harald Hals en drivkraft for sosial boligbygging, særlig i Oslo. Hans krontanke var grønne korridorer for rekreasjon og helse.
– Det var et sterkt byplangrep, som vi nyter godt i den dag i dag, påpeker Saglie.
De lukkede kvartalene fra byggeboomen på slutten av 1800-tallet ble dessuten erstattet med frittstående bygg, omgitt av grønne arealer, der lys og luft fikk fritt spillerom. Da drabantbyene ble bygget på 1970-tallet, stod helsetanken fortsatt sterkt. Nå ble det bygget høyt og utenfor sentrum, men fortsatt i luftige og grønne omgivelser.
Miljøhensyn
Lenge var jordvern også en grunnleggende drivkraft. På 1970-tallet ble jordbruksland i byenes randsoner beholdt, for å sikre selvberging i matproduksjonen. Byene fikk vokse seg større rundt og bortenfor. Resultatet var spredte bysentra og stor bilavhengighet.
– Den gang var det fokus på lokal forurensing, men globale klimaendringer som følge av CO2-utslipp var jo ikke noe vi tenkte på. Men de neste tiårene kom klima sterkt i fokus, forteller Saglie.
På 1990-tallet, i kjølvannet av Brundtlandkommisjonen, ble det viktig å ikke tukle med urørt natur for å bevare biologisk mangfold. Samtidig krevde klimautfordringene en mindre bilavhengig bosetting. Fortetting ble rådende politikk og infrastruktur for offentlig transport ble en nøkkelbrikke i byplanleggingen. Utbygging skulle skje tett på transportknutepunkter, ofte i strid med jordvernet.
– Dermed opplevde byplanleggerne at det de vernet på 1970-tallet, plutselig skulle bygges ut, forteller Saglie.
Hva nå?
– Nå har vi nye utfordringer. Fortettingen har for eksempel ført til at vi har bygget mer langs vannveier og sjøfronten – som Urban Sjøfront i Stavanger og Elvebyen i Drammen. Det får følger når klimaendringene gir mer flom i elver og økt vannstand i sjøen, sier Saglie, og påpeker rammebetingelsene for faget hele tiden endres.
– Vi kjenner ikke morgendagens utfordringer. Det eneste historien forteller oss, er at vi ofte må forholde oss til motstridende mål og at det stadig tilkommer noe nytt. Derfor må vi bli flinkere til å tenke løsninger som ikke låser oss til ett system, men kan tilpasses og endres i takt med nye behov, mener Saglie.
En tanke som fortsatt er ny i planleggingskretser.
– Det første forskningsprosjektet jeg deltok i om tilpasning til klimaendringer, ble satt i gang så sent som for syv-åtte år siden, forteller Saglie.
Tverrfaglighet
Samarbeid på tvers av sektorer er en annen trend. For ”alt henger sammen med alt”, som Gro Harlem Brundtland påpekte.
– Tverrfaglighet har alltid vært et trekk ved planutdanningene i Norge. I utlandet er det vanlig med egne utdanninger for byplanleggere. By- og regionplanlegging ved UMB er et eksempel på det samme i Norge. Men vi ser også at studenter med annen fagbakgrunn, for eksempel naturforvaltning, tar planfag. Det er en styrke, sier Saglie, og påpeker at dagens byplanleggere må forholde seg til stadig nye faggrupper:
– Klimaforskere har for eksempel kommet inn som en viktig samarbeidspartner. De gir innspill til hvilke løsninger som virkelig får betydning. Vi må generelt se flere ting i sammenheng enn før, og være bevisste på at hvert tiltak har flere funksjoner, påpeker Saglie.
De grønne korridorene i Oslo var for eksempel ment å bedre folkehelsen, i dag har de også en klimafunksjon. På samme måte er det å sette bilen hjemme ikke bare bra for klimaet, det kan også bidra til å løse vår tids nye helseutfordring: økningen i livsstilssykdommer.
Demokrati
– Byer skal ikke bare være funksjonelle. Folk skal trives der. Det må vi ikke glemme, sier Saglie, men legger til at det i seg selv er en vanskelig fagdiskusjon, som stadig er i endring:
– For hva er en god måte å bo på? På 1970-tallet var drabantbyen og nærhet til marka et ideal. Nå søker folk seg tilbake til det urbane igjen, de vil ha nærhet til kafeer og shopping. Hva blir det neste? spør Saglie retorisk.
Den autoritære byplanleggeren er for lengst skiftet ut med den inkluderende. Før kom de nye tankene i stor grad fra myndighetene selv. I dag bidrar en flora av private aktører med ideene. Planprosessen skal legge til rette for at folk flest kan si sin mening i offentlige høringer.
– Men høringene skjer ofte sent i prosessen. Da kan viktige premisser allerede være lagt. Det skaper grobunn for konflikt, sier Saglie.
Det hender dermed fortsatt at en og annen byplanlegger blir kjeppjagd gjennom gatene.