Før var mellomrommene i urbane landskap overflødige arealer. I dag fyller norske landskapsarkitekter dem med liv og røre. Det var på NMBU det hele startet.
– I fremtiden vil folk kunne ta på seg et par spesialbriller, og tre inn i en virtuell verden, der de bokstavelig talt kan gå rundt og se hva landskapsarkitekten har planlagt, forteller masterstudent Thomas B. Hansen (30).
Vi er i Virtual Reality-laboratoriet på NMBU, et mørklagt og teknologibefengt rom, der Hansen presenterer sin oppgave for sensor.
Han har undersøkt hvilke av de vanligste visualiseringsverktøyene som egner seg best til å informere folk i planprosessen – fra tradisjonelle plantegninger og kart, til avanserte dataanimerte modeller. Og han har tenkt høyt om fremtiden.
– Funnene viser at 3D-visualiseringer er den mest engasjerende og forklarende måten å presentere prosjektene på, men at det er viktig å bruke ulike metoder i kombinasjon, for å få bedre helhetsforståelse, fortsetter Hansen.
Mer enn blomsterbed
– Da jeg valgte landskapsarkitektur, spurte folk meg om jeg skulle lære å lage blomsterbed, ler den ferske landskapsarkitekten, etter at skuldrene har senket seg og sensor har gått hjem.
Det startet kanskje med 1800-tallets hagekunst, men siden den gang har faget utviklet seg til å omfatte et bredt spekter omgivelser med betydning for folks hverdagsliv – fra barnehager, kirkegårder og grønne tak, til offentlige paradeplasser, trafikkmaskiner og kulturlandskap.
– Landskapsarkitektur dreier seg om mennesker og rammene rundt livene deres. Det var muligheten til å få være med å påvirke disse rammene som trakk meg til faget, forteller Hansen.
Akademiske pionerer
Det var ute i Europa hagekunsten vokste seg stor, men det var på Ås faget ble forhøyet til akademisk nivå for første gang.
– I 1919 ble Europas første professorat i hagearkitektur opprettet ved Landbrukshøyskolen på Ås, forteller professor Karsten Jørgensen, som blant annet har skrevet boken Ny norsk Landskapsarkitektur.
Professoratet, som etterhvert ble tildelt Olav Moen, ble til i en tid da unionen med Sverige nettopp hadde opphørt og nasjonsbygging stod på agendaen.
– Myndighetene ville vise at Norge hørte til blant kulturnasjonene i Europa, forteller Jørgensen.
Offentlig versus privat
De første ”hagearkitektene” gikk inn i offentlig forvaltning, noe som var et særtrekk ved Norge. I Europa ellers var det vanligere at hagearkitekter etablerte egne konsulentfirmaer. Fra 1950- og 60-tallet vokste det også frem private kontorer i Norge. Det sammenfalt med at landskapsarkitekter ble brukt i stadig nye sammenhenger.
– Det var særlig kraftutbyggingen fra slutten av 1950-tallet som drev utviklingen fremover. Utbyggingen førte til iøynefallende ødeleggelser av naturområder. Landskapsarkitektene fikk en rolle innen landskapsvern, forteller Jørgensen.
Naturvern har siden stått sterkt i norsk landskapsarkitektur, et annet særtrekk ved Norge.
– Tradisjonelt har vi hatt en ganske nasjonalromantisk holdning, med sterkt bevaringsfokus. Det henger nok også sammen med at landskapsarkitektur holder hus på en tidligere landbruksskole, mener Jørgensen.
Kombinert med distriktfokuset i norsk politikk, gjorde dette at norske landskapsarkitekter lenge befattet seg lite med urbane områder, utover tradisjonelle parker og hageanlegg.
Fyller tomrommene
Men de siste tre tiårene har mye forandret seg. Landskapsarkitektene har vendt blikket mot byen, og deres bidrag til urbane landskap har fått økt oppmerksomhet i offentlige planer og styrende dokumenter.
Mellomrommene skulle fylles med noe meningsfylt. Fortetting ble et mantra, og gammelt skulle bli nytt. Aker Brygges vei fra mekanisk verksted til en moderne bydel representerer ifølge Jørgensen et vendepunkt. I dag jobber landskapsarkitekter side om side med andre aktører i utbyggingsprosjekter.
– Stadig større tverrfaglig orientering er i dag en klar trend, påpeker Jørgensen.
Fag som tidligere hørte til andre disipliner, som ressurs- og karbonregnskap, og nye samarbeidspartnere, som kunstnere, er en del av landskapsarkitektenes moderne univers.
Veien videre
Tilbake i laboratoriet på Ås flimrer planer for et boligprosjekt i et spektakulært landskap over den digre, ovale skjermen bak masterstudent Thomas B. Hansen.
– Fjellene i bakgrunnen ser ut som Sunnmørsalpene, men prosjektet skal realiseres i Trøndelag. Fjellene i bakgrunnen er egentlig bare flate åser, forteller Hansen, som også har sett på etiske utfordringer når prosjekter skal visualiseres.
– Kanskje bør vi ta en diskusjon om det er behov for etiske retningslinjer, konkluderer han.
Sensor har ennå ikke felt sin dom, men Thomas har allerede fått jobb. Det er ikke uvanlig, skal vi tro førsteamanuensis Ramzi Hassan:
– Vi er flinke til å tenke fremover, og samarbeider tett med aktørene i markedet. Den teknologikompetansen Thomas sitter på, er for eksempel sterkt etterspurt. Vi utdanner med andre ord de folkene markedet til en hver tid trenger.