Fra mannsbastion til kvinnedominans

De første kvinnene startet på universitetene i Norge allerede på slutten av 1800-tallet, og andelen kvinner vokste gradvis. ­Rundt andre verdenskrig var andelen kvinner i universitets­studier på 10-15 prosent. I 1960 var den rundt 20 prosent, i 1970 ­rundt 30 prosent og i 1980 rundt 40 prosent. Fra 1990-­årene har kvinne­andelen på universitets­studiene stabilisert seg på 50-60 prosent, totalt sett.

Sent startskudd

I dette totalbildet skiller Veterinærhøg­skolen seg ut. For det første tok det lang tid før noen kvinner i det hele tatt fullførte ­veterinærstudiet. Louise Iversen var den ­første kvinnelige veterinæren som ble ut­eksaminert i Norge. Det skjedde først i 1945.

– Riktignok var jeg den første kvinnen her i landet som gjennomførte veterinærstudiet, så på den måten gikk jeg vel i bresjen. Men det er et tøft yrke og et langt og slitsomt ­studium, og jeg har aldri ment at det egnet seg spesielt godt for kvinner, sa hun i et intervju i Norsk veterinærtidsskrift i 1985.

Lenge gikk det sakte, også etter dette start­skuddet. Så seint som rundt 1960 var det fortsatt flere kull helt uten jenter, og helt fram til 1968 var det bare noen få jenter på hvert kull; stort sett under 10 prosent.

Utviklingen skøyt fart

Men så skjedde det plutselig noe. Fra 1969 begynte kvinneandelen å stige. Og da den først steg, steg den i en voldsom fart. Kvinne­andelen vokste mye raskere enn ved univer­sitetene som helhet, og utviklingen flatet ­dessuten ikke ut på rundt 50-60 prosent ­kvinner.

Andelen kvinner fortsatte å øke til veterinær­studiet hadde over 80 prosent ­kvinner på ­begynnelsen av 90-tallet. Og der har det stort sett ligget siden. I noen kull har andelen til og med vært enda høyere. Situasjonen ble snudd helt på hodet på bare 20 år.

Reaksjonært miljø

Pensjonert førsteamanuensis Tore Sivertsen har lenge interessert seg for denne utviklingen. Han har forsøkt å få samfunnsvitere til å forske på det, men uten napp der, har han selv gravd i hva som kan være årsakene. Han har snakket med flere av de første kvinnelige veterinærene i Norge og har holdt foredrag om tematikken. I Veterinærhistorisk selskaps årbok for 2019 skrev han en lengre artikkel hvor han beskriver utviklingen og kommer med mulige forklaringer på hva årsakene kan være.

Tore skriver der at en viktig grunn til at yrket så lenge var mannsdominert, kan ha vært holdninger innad i veterinærmiljøet.

– De toneangivende mennene i ­norsk veterinær­medisin i første halvdel av ­nittenhundretallet var faglig framsynte. Men mange av dem var stokk reaksjonære i andre spørsmål – ikke minst i spørsmål om kvinnenes stilling og eventuelle rolle i vårt fag.

Han tror også den allmenne oppfatningen i samfunnet om at veterinær var et mannfolkyrke som passet dårlig for kvinner, var en viktig årsak til den store overvekten av mannlige studenter.

– Tradisjonelt var faget knyttet til hov­slagerarbeid og annet arbeid med hest. Det var regnet som mannsarbeid, både i det militære og ellers. Også i landbruket var ­veterinæryrket regnet som tøft og ­fysisk ­krevende. Det påvirket antakelig også unge, flinke jenter slik at de unnlot å søke ­veterinærstudiet.

Kvinnekamp og synlige forbilder

Så hva var det som endret seg?

Tore mener det var vesentlig at den første generasjonen av kvinnelige dyrleger på 50- og 60-tallet var synlige forbilder.

Jorunn Grøndalen var en pioner, og i 1962 var mediene på pletten da hun hadde sitt ­første år i praksis. Både avisa Gudbrands­dølen, ukebladet Alle Kvinner og NRK ­Fjernsynet lagde reportasjer om den kvinnelige dyrlegen i Gausdal.

– Fjernsynet var nytt, og alle så på det. Kvinnelige dyrleger var godt stoff. Jeg vil tro dette bidro til å bryte barrierer mot å søke for mange jenter, skriver Tore.
Økningen i antall kvinnelige studenter startet helt på tampen av 60-tallet og utover 70-tallet, så Tore mener det dessuten er naturlig å se det i sammenheng med samfunnsstrømningen og likestillingskampen.

– Det var en aktiv kvinnekamp, og som Jorunn sa til meg i intervjuet jeg hadde med henne: «Da var det jo nesten om å gjøre at jentene skulle overta mannsyrker».

Samme utvikling i hele den vestlige verden

Direktør for Veterinærinstituttet og tidligere president i Den norske veterinærforening, Torill Moseng, ser også kvinnenes inntog i veterinæryrket som en konsekvens av vel­standsutviklingen og kvinnekampen.

– Samfunns­utviklingen som førte til at kvinner i større og større grad kunne ta del i arbeidslivet, påvirket selv­følgelig også veterinæryrket, sier hun.
Hun forteller at utviklingen med høy kvinne­andel innen veterinærmedisinen er den samme i hele den vestlige verden, og som visepresident i den europeiske veterinær­foreningen FVE, har hun sett utviklingen og forskjellene mellom landene på nært hold.

– I Øst-Europa og Sørøst-Europa er det fortsatt mange flere mannlige enn ­kvinnelige veterinærer, mens i resten av den vestlige verden ser vi samme tendens som i ­Norge. Så vi ser at dette henger sammen med likestillings­arbeid og strukturer i arbeidslivet og ­sam­funnet ­generelt.

Modernisering av yrket

Torill sier videre at man må se på mange ulike faktorer for å forklare utviklingen. En viktig årsak er moderniseringen av yrket, ­mener hun.

– Den medisinske utviklingen som ­gjorde immobilisering av store dyr mulig ved hjelp av bedøvelse, har vært viktig. Plutselig ­trengte man ikke å være en fysisk stor og sterk mann for holde ei ku i ro, og det gjorde at kvinner kunne gjøre en like god jobb som menn i stordyrpraksis. I tillegg ser vi at når arbeidsforholdene for veterinærer har blitt ryddigere og mer forutsigbare, med ansettelses­forhold og faste arbeidstider i stedet for å måtte drive egen praksis, har det blitt enklere for kvinner å kombinere jobb og familieliv.

Krav til praksis og karakterer

I 1957 ble det innført krav om ett års stordyrpraksis før man kunne søke seg til Veterinærhøgskolen. Tore Sivertsen tror det kan ha bidratt til å holde jentene unna.

– Jeg har en ganske sikker kilde på at i alle fall noen i professorkollegiet så ­dette som et middel for å holde kvinnene ute. Og ser vi på diagrammet over ­opptak, ­tyder ­tallene på at strategien til disse herrene kanskje lyktes, i alle for en stund. ­Kvinneandelen gikk faktisk ned de første årene etter at praksiskravet ble innført, ­forteller han.

Først på 90-tallet ble praksiskravet ­avviklet.

– Dette har vi ikke tall på, men jeg er nysgjerrig på om det var sånn at antallet jenter økte ytterligere da. Mange jenter trodde at stordyrpraksis ikke var noe for dem, og ­valgte bort veterinærstudiene. Men det viser seg jo at det er godt sted for jenter å være, og de gjør en utmerket jobb, sier Torill.

Med avviklingen av praksiskrav kom ­samordna opptak og rene ­karakterkrav i stedet. Torill tror det kan ha spilt en rolle i hvorfor det ble færre gutter.

– Vi vet jo at jenter blir tidligere modne enn ­guttene, så når ­karakterene blir viktige i 17-18-­årsalderen, er de kanskje mer systematiske og har lettere for å oppnå kravene.

– Bare positivt med mange kvinner

Selv om Torill har gjort seg noen tanker om hva som er de bakenforliggende årsakene til utviklingen, vil hun nødig ­problematisere­ overvekten av kvinnelige veterinærer og ­studenter.

– Det er viktig for meg å si, og det kommer virkelig fra at hjertet, at det bare er positivt med mange flinke kvinnelige veterinærer. Samfunnsoppdraget til veterinærene lider jo ikke av at det er kvinnedominans. Jeg er stolt av alle våre medlemmer, og kvinner og menn gjør en nøyaktig like god jobb. Det var mannsdominert i mange, mange år, og vi ­hadde flinke veterinærer da, og nå har vi flest kvinner, som også er flotte representanter for yrket.

– Men så er det jo slik at det er ønskelig med en viss kjønnsbalanse i alle yrker, og det synes vi i veterinærforeningen også. Kanskje tar menn og kvinner med seg ulike innfallsvinkler i yrket, og det tror jeg bidrar til å gjøre oss bedre. Så for balansens del hadde det vært fint om enda flere gutter fikk lyst til å søke seg til veterinæryrket, sier hun.

Ikke et omsorgsyrke

Torill tror skiftet i hvordan vi som samfunn oppfatter veterinæryrket, kan ha bidratt til flere kvinner og færre menn. Hun trekker frem en dreining innen veterinærfaget som kan ha påvirket flere jenter.

– Kanskje kan det ha noe å si at dyrevelferdsperspektivet har kommet mer inn i bransjen vår. Før var det mer slik at vi ­behandlet dyr når de ble syke, mens nå er det mer vekt på forebygging og dyrevelferd. Og det bærer i større grad med seg en omsorgs­tankegang som kanskje appellerer mer til kvinner enn til menn.
Samtidig er hun opptatt av at veterinær ikke er et omsorgsyrke.

Hun mener at det i takt med flere og flere kvinnelige veterinærer, kan ha blitt skapt et bilde at av det er et yrke for dem som er opptatt av såkalt myke ­verdier, og at det kan være en del av årsaken til at ­færre menn søker seg til yrket.

– Ønsker vi flere gutter, er det viktig å ­korrigere dette synet, for det er kategorisk feil. Jeg tror det er litt uheldig at når du søker opp ordet «veterinær» på Google, så får du nesten bare opp bilder av jenter med søte ­hunder og pusekatter. Det gir et feilaktig ­bilde av veterinæryrket, og det appellerer ikke ­nød­vendigvis til de unge ­guttene. De behøver å se noe annet, sier hun.

Hun mener både Den norske veterinærforening og Veterinærhøgskolen må bli bedre på å få frem bredden i faget.

– Vi må vise fram hvor fantastisk dette yrket er og alle mulighetene som finnes innen klinisk praksis, akvakultur, forskning, forvaltning og industri. I tillegg skjer det mye på bærekraft nå, som veterinærene bør være en del av, og det appellerer til ungdom av begge kjønn. Viser vi fram bredden, får vi studenter med riktig perspektiv på hva utdanningen er og hva den kan brukes til.

– Vi må få fram unge, kule menn

Der Jorunn Grøndalen og hennes kvinnelige kolleger var forbilder for unge jenter på 60-tallet, mener Torill vi i dag mangler mannlige veterinærer som er synlige for­bilder for gutter.

– Jeg synes det hadde vært fantastisk om faglig dyktige, unge, mannlige kolleger ble synlige i samfunnsdebatten og kunne ­appellere til ungdom og ikke minst gutter. Vi må få fram de kule, unge veterinærene som gutta kan identifisere seg med.