En litteraturgjennomgang ledet av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Universitetet i Oxford finner at mange internasjonalt finansierte klimatilpasningsprosjekter snarere enn å redusere sårbarheten for klimaendringer faktisk forsterker, flytter eller skaper nye kilder til sårbarhet i utviklingsland.
I en artikkel som publiseres i dag i World Development, granskes 33 empiriske studier som dokumenterer prosjekter med feilslått klimatilpasning, for å forstå hvordan og hvorfor dette skjer. Tjue forskere innen klimatilpasning fra hele verden bidro i innsamlingen og analysen av eksempler.
- Det at klimatilpasningsprosjekter setter folk i en verre situasjon i møtet med klimaendringene, er urovekkende, sier Lisa Schipper, professor ved Environmental Change Institute, Universitetet i Oxford.
- Våre funn går lenger enn utilsiktede negative konsekvenser og kan tyde på at det er en risiko for at klimatilpasningstiltakene blir redskap for marginalisering og maktmisbruk.
Til tross for gode intensjoner og fordeler for noen grupper, hadde klimatilpasninstiltakene vi så på, ofte negative konsekvenser for allerede marginaliserte grupper.
Studien viser at tvangsforflytning av befolkningsgrupper er et av de mest ekstreme ovenfra-og-ned-tiltakene som skaper sårbarhet. For eksempel har gjeterfolk blitt tvunget til å bli bofaste og finne andre måter å brødfø seg på, og mennesker har blitt tvangsforflyttet og har samtidig tapt sine rettigheter til landområder. Dette har ofte ført til svakere matvaresikkerhet, tap av innflytelse og enda større sårbarhet for gruppen.
Studien peker ut fire viktige drivkrefter bak de utilsiktede negative konsekvensene av klimatilpasningsprosjekter:
(1) Overfladisk forståelse av hva som skaper sårbarhet på det enkelte sted, som manglende likestilling mellom kjønnene, forholdet mellom etniske grupper eller ulik adgang til naturressurser av systemiske eller historiske årsaker.
(2) Manglende involvering av lokalbefolkningen i utformingen og gjennomføringen av prosjektene.
(3) At klimatilpasningsprosjektene blir integrert i pågående utviklingsprosjekter uten hensyn til om utviklingsprosjektene faktisk i utgangspunktet tar hensyn til hva som skaper sårbarhet for klimaendringer.
(4) Manglende teoretisk og praktisk forståelse av hva «vellykket» klimatilpasning er.
- For å overvinne disse utfordringene og sikre at midlene faktisk kommer marginaliserte befolkningsgrupper til gode, er det helt avgjørende de at internasjonale finanseringsaktørene går dypere inn på drivkreftene bak lokal og global sårbarhet, som fattigdom og skjev maktfordeling, sier Siri Eriksen, professor i internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved NMBU.
- Å bare etterlyse mer penger for å finansiere klimatilpasningstiltak hjelper ikke om det er eliten som får pengene, og ved å berike seg på klimatiltak gjør de situasjonen enda vanskeligere enn før for marginaliserte befolkningsgrupper.
Funnene viser at med mindre vi tenker nytt om klimatilpasning, vil nye prosjekter sannsynligvis gjenta de samme mønstrene som gjør folk mer sårbare overfor klimaendringene. Artikkelen viser hvor viktig det er at vi tar til oss det siste tiårets kritikk mot utviklingshjelpen og at vi griper eksplisitt fatt i problemene som skyldes kolonialisme og marginalisering.
Referanse:
Eriksen, S., E.L.F. Schipper, M. Scoville-Simonds, K. Vincent, H.N. Adam, N. Brooks, B. Harding, D. Khatri, L. Lenaerts, D. Liverman, M. Mills-Novoa, M. Mosberg, S. Movik, B. Muok, A. Nightingale, H. Ojha, L. Sygna, M. Taylor, C. Vogel, J. J. West (2021) ‘Adaptation interventions and their effect on vulnerability in developing countries: Help, hindrance or irrelevance?’ _World Development DOI:https://doi.org/10.1016/j.oneear.2020.09.014