Den lokale turveien er landets mest brukte aktivitetsarena – og et av de viktigste og billigste "idrettsanleggene" for folkehelsa. Likevel taper slike anlegg gjennomgående kampen om kroner og arealer, ifølge en fersk NMBU-studie.
Forskere på NMBU har analysert hvordan de nære turene, eller det "kortreiste" og tilgjengelige hverdagsfriluftslivet vinner fram i landets kommuner. En av de viktigste konklusjonene er at det ikke er samsvar mellom ambisjoner og faktiske prioriteringer i planer og budsjett. En av de viktigste utfordringene er at "stien" ikke har et profesjonelt apparat i ryggen – som tilfellet er i idretten. Det blir neppe fart i dette området før kommunene finner ordninger som kompenserer for denne skjevheten.
Billig – men ikke gratis
Stier oppstår ikke av seg selv – de må ryddes, merkes og vedlikeholdes – og det må gjøres avtaler med grunneiere og ulike interessenter. Erfaringer fra Turskiltprosjektet (samarbeid mellom Gjensidigstiftelsen, DNT og fylkeskommunene) viser tydelig at man med små summer og god lokal forankring kan mobilisere mye dugnadsinnsats og få mye for lite ressurser. En forutsetning er at noen har tid og krefter til å jobbe det gjennom som et prosjekt – ikke ulikt prosessen med en ny kunstgressbane eller andre anlegg.
Lite organiserte interessenter
Idretten har et velfungerende og profesjonelt apparat og egne ansatte som har både tid og kompetanse til å håndtere klubbenes behov og interesser. Stier og turveier kan ha lokale talspersoner og ivrige brukere, men ingen lønnede ansatte som har krefter eller kompetanse til å lage prosjektskisser og sette opp budsjetter. Kine Halvorsen Thoren, hovedforfatter av studien, mener denne skjevheten må kompenseres med en dedikert ressurs i hver kommune – som kan koordinere slike anlegg.
Du kan også laste ned brosjyren som er en kortfattet oppsummering av rapportens funn og anbefalinger.
Fakta
Fakta
- Kun 32 prosent av voksne er tilstrekkelig aktive. Flertallet er så lite aktive at det gir helseplager og sykdom
- «Alle» går tur – noen ofte og noen sjeldnere – og det er en dokumentert sammenheng mellom nærhet til attraktive lokale turområder og fysisk aktivitetsnivå. Folk går tur når det er mulig å gå tur. Korte hverdagsturer er normen for det norske friluftslivet – ikke lange krevende turer i fjellet.
- Å gå er godt nok og gir betydelige helsegevinster. Å gå i grønne omgivelser gir ytterligere gevinster på mental helse.
- Les mer om studien på forskning.no: Lokalt friluftsliv er dårlig organisert i kommune-Norge