SITRAP-forsker Marius Grønning leder den norske delen av det EU-finansierte prosjektet DIGIPLAN (ESPON). I løpet av 2020 skal de kartlegge digitaliseringen av arealplanlegging i Europa.
- I de aller fleste byer og kommuner her til lands er det nå slik at planer ligger på kommunenes nettsider, tilgjengelig for innbyggerne til alle døgnets tider, forklarer arkitekt og førsteamanuensis Grønning.
- På kort tid har planer blitt digitale, og en viktig drivkraft bak denne prosessen er digitaliseringen av offentlige tjenester. Man trenger ikke lenger stå i kø ved en skranke for å få informasjon om planer og byggesaker. Automatiseringen av offentlige tjenester har slått kraftig inn i saksbehandlingen, og det stiller nye krav til standardisering av alle typer informasjon som har med plan- og byggesaksprosesser å gjøre. Det gjør tjenestene mer tilgjengelige, informasjonsflyten mer effektiv, samtidig som det skaper nye skiller mellom fagfolk og lekfolk, forklarer Grønning.
Det har medført et behov for et omfattende regelverk for hvordan planer skal tegnes.
- De som deltar i planleggingen må forholde seg til samme type informasjon uansett hvilken faglig bakgrunn de har; landskapsarkitekt, eiendomsutvikler, arkitekt, ingeniør, geograf osv. Vi må snakke det samme språket, som i økende grad følger formatet på de digitale plattformene. I DIGIPLAN-prosjektet er vi interessert i å se på hvordan digitaliseringen tvinger på oss en form for standardisering av symboler og språklige fenomener i planleggingen, hvilke interesser denne standardiseringen ivaretar og ikke.
Men først skal altså utviklingen kartlegges. Hvor langt er de forskjellige europeiske landene kommet med å digitalisere geodata, planer og offentlige tjenester knyttet til planlegging?
Fire forskningsinstitusjoner, ledet av Universitetet i København, fikk tilslag på EU-oppdraget fra ESPON (European Territorial Observatory Network). Sammen skal de ta for seg 15 europeiske land, der Grønning sammen med førsteamanuensis Daniel Galland skal undersøke Norge, Frankrike og Italia som case. Prosjektet knytter seg både til undervisning og forskning ved NMBU, gjennom kurs i teori og praksis innen planlegging, og gjennom tilknytningen til SITRAP (NMBUs senter for fagdidaktikk på feltet) og til forskningsgruppa T&MP (Territorialisering og metoder i planlegging).
- Vi ser på hva som er agendaen for digitaliseringsprosessen og hvem som finansierer den, men også på gode former for praksis med digital plandata. Som utøvere av en profesjon med ansvar for formidling mellom ulike fag, og til en befolkning som ikke er eksperter, må vi ha et kritisk forhold til hvordan vi kommuniserer i planprosesser og hvordan vi framstiller planer, sier Grønning, og utdyper:
- Vi må være oppmerksomme på alternativer til det som er påkrevd og regulert. Hvilke andre måter kunne vi ha uttrykt oss på, hvordan gjorde vi det før? Hva er hensikten med dagens tegneregler og hvilke situasjoner krever alternative framstillinger? Har noe gått tapt i digitaliserings- og standardiseringsprosessen, og hva har vi vunnet? Vi må skjønne hvorfor det oppstår et nytt språk og nye måter å framstille virkeligheten og framtida på, og vi må se begrensningene og muligheter i måten vi benytter dette språket.