Bærekraftig økonomi

Utgangspunktet for boka er naturkrisa vi opplever – både som en klima- og en miljøkrise. Det er åpenbart at vi strever med å finne løsninger som kan sikre en natur som kan gi grunnlag for minst like gode liv for framtidige generasjoner som for vår generasjon.

Rett medisin

For å gi rett ‘medisin’ kreves en riktig diagnose. Det krever gode begreper og modeller å tenke med. Gitt at vi har feilet, må man spørre om den diagnosen – de begrepene og modellene vi nå tenker med – er gode nok. Formålet med boka ‘Bærekraftig økonomi’ er å presentere det jeg mener er en bedre diagnose, samt videreutvikle perspektiver, begreper og modeller som kan være til hjelp for å tenke nytt og konstruktivt om hvordan en bærekraftig framtid kan etableres. Slik sett presenterer boka et alternativ til den såkalte nyklassiske økonomiske tankemodellen som dominerer så godt som all undervisning i økonomi ved universiteter og høyskoler og svært mye av politikken slik den formuleres i dag.

Økologisk og institusjonell økonomi

For å gjøre dette, tar jeg utgangspunkt i to økonomiske teoriretninger som avviker fra den nyklassiske retningen. Den ene er økologisk økonomi. Denne fagretningen framhever at økonomien vår er innvevd i (den biofysiske) naturen. Økonomien er et undersystem av natursystemene. Vi henter ressurser derfra for å produsere varer og tjenester vi trenger for å dekke behovene våre. Samtidig er det slik at alt som tas ut, selv det som kan gjenbrukes, til slutt blir til avfall. Størrelsen på økonomien kan dermed brukes som en indikator på presset på naturen. Poenget er at en fungerende natur ikke er ubegrenset ‘tøybar’. Det er både snakk om fysiske grenser, dvs. hvor mye ressurser det er, og systemiske vippepunkter som gir uopprettelig skade på økosystemer og klima om de blir passert.
Den andre er institusjonell økonomi. Den representerer en distinkt forståelse av mennesket som grunnleggende sosialt. Det betyr at de verdiene og preferansene våre i sterk grad er påvirket – formet av – det samfunnet vi vokser opp og lever i. Det innebærer at mennesket ikke bare er selvsentrert (egoistisk) men kan opptre solidarisk (ha søkelys på ‘flokken vår’ – et ‘vi’) og altruistisk (vekt på ‘de andre’ – for eksempel framtidige generasjoner). Vi kan altså handle ut fra ulike logikker eller rasjonaliteter. Vi er multi-rasjonelle. Institusjonene i samfunnet – særlig konvensjonene og normene – er utviklet for å definere hvilke logikker som er forventet. De er felles løsninger på felles utfordringer.

Samtidig som det anses som normalt å tenke først og fremst på seg selv som aktør i et marked, veier hensynet til andre mye tyngre i lokalsamfunnet og i familien. Institusjonelle økonomer framhever også at vi er begrenset rasjonelle. Vi har begrenset kunnskap og vi har ikke kapasitet til å vurdere alle aspekter ved en handling. Konvensjoner er slik sett institusjoner vi lager for å gjøre det enklere å handtere kompliserte situasjoner både når det gjelder samspill med hverandre og når det gjelder praktiske spørsmål. Trafikkreglene er et godt eksempel. Normer er på tilsvarende vis felles utviklede regler om hvordan vi bør behandle andre; for eksempel normer om å dele, om å ikke forsøple osv. Mennesker lager altså institusjoner og blir påvirket av dem. De er grunnleggende for relasjoner mennesker imellom og for relasjoner mellom mennesker, natur og teknologi.

Dagens økonomiske tenkning - nyklassisk økonomi

I forhold til dette, er det viktig å understreke at i nyklassisk økonomi, den dominerende økonomiske retningen, spiller naturen en underordnet rolle. Den inngår ikke i fagets kjerne, men behandles i spesielle modeller som dekker a) uttak av naturressurser (ressursøkonomi) og b) utslipp/avfall (miljøøkonomi). Det antas at naturressurser er såkalt substituerbare, dvs. at de kan erstattes av andre naturressurser eller menneskeskapt kapital. Substitusjon er selvsagt mulig, men det er betydelige begrensinger, som i liten grad vektlegges. Det betyr at virkningene av kontinuerlig økonomisk vekst på naturgrunnlaget ikke framstår dom problematiske. Naturens grenser kan omgås gjennom substitusjon. Som en kjent økonom skrev. ‘Blir det slutt på en type fisk, kan vi spise en annen’.

Like viktig er det at nyklassisk økonomi ser på mennesket, det som gjerne kalles det økonomiske mennesket, som grunnleggende egoistisk. Som forbrukere maksimerer vi egennytte. Som produsenter maksimerer vi profitt. Preferansene våre er viere rent individuelle. De påvirkes ikke av samfunnet (i fagspråket, såkalt ‘eksogene’). Teorien forutsetter i sin enkleste form at vi er ‘allvitende’ aktører, og i mer utviklede modeller at vi kan forme sanne (’rasjonelle’) forventninger om kvaliteten til en vare, om prisutviklingen osv. Dette er nødvendig for å beholde antakelsen om rasjonell adferd som nyttemaksimerende. Den er også viktig for å kunne anvende matematikk i utstrakt grad.

Begge antakelsene – naturen som underordnet og egoisme – representerer sterke begrensinger med hensyn til hvordan man kan forstå og bekjempe naturkrisa. Den blir et marginalt fenomen som kan handteres uavhengig av den generelle økonomiske politikken rettet mot økt materiell velferd gjennom økonomisk vekst. Forslagene til virkemidler er basert på antakelsen om at vi er rene egoister. Samtidig framhever denne teorien markedet som den ideelle institusjonen for menneskelig samhandling. Markeder vil være viktige også i et bærekraftig samfunn, men det er avgjørende at vi forstår deres begrensinger. For det første, egner markeder seg kun til å handtere goder i form av varer. Metaller og olje som utvinnes og tømmer fra skogen er eksempler på natur som kan bli varer. Men utslippene fra oljen og økosystemene som trærne er en del av kan ikke bli til varer som kan styres av markeder. De har derfor svært begrenset evne til å sikre at naturbruken blir god. For det andre, gjør markeder oss mer selvsentrerte. En svært stor del av dagens samhandling mellom mennesker styres nå av markeder og det er til og med indikasjoner på at den egoismen den fremmer smitter over på andre arenaer som for eksempel vennskap. For det tredje, påvirker markedene preferansene våre. Markedsføring er et effektivt redskap til å forme ‘hva vi må ha’. Tendensen vår til å kopiere andre, å måtte ha det andre har for å føle oss akseptert, gjør vekst i forbruket lett å befordre.

Markedet som løsning

Nyklassisk økonomi er basert på at (frikonkurranse-)markedet er den ideelle institusjonen. Det antas at det skaper effektive løsninger – i den meningen at konkurransen fremmer effektiv ressursbruk. Forbrukerne får det de ønsker gitt preferansene sine og siden det antas at de har full informasjon/rasjonelle forventninger, kan de kjøpe (og selge) til det nivået hvor egennytten maksimeres. Slik blir forbrukeren den som bestemmer og det høyest mulige velferdsnivået nås. Videre antas det at det er kostnadsfritt å handle i et marked. Det kalles antakelsen om fravær av transaksjonskostnader.

Men disse antakelsene har betydelige svakheter. Preferansene er ikke upåvirkelige. De påvirkes i stor grad av det samme markedet. Institusjonelle økonomer påpeker at det er produsentenes behov for salg og ikke den forbrukernes ‘behov’ som i stor grad styrer. De påpeker videre at markedet (prismekanismen) ikke er kostnadsfri. Det krever tid og andre ressurser å delta i kjøp og salg (transaksjonskostnader). Men det er det ikke sikkert at markedet er mest effektivt i så måte; har de laveste transaksjonskostnadene. Institusjonelle økonomer påpeker at vi har valgt å forme bedrifter for blant annet å redusere transaksjons-kostnadene. Som eksempel, sykkelen settes sammen under samme tak, i stedet for at kunden må ‘shoppe rundt’ etter alle delene. Helsetjenester er et annet eksempel. De kan tilbys både privat og offentlig. I land hvor private tilbud dominerer (som i USA) har et omfattende system med private forsikringer oppstått for å handtere (mulige) brudd på avtaler mellom pasient og sykehus. I systemer med offentlig produksjon av slike tjenester handteres dette på andre og mindre kostnadskrevende måter.

Generelt påpeker institusjonelle økonomer at transaksjonskostnadene, jeg kaller de gjerne samhandlingskostnader, varierer med ulike styringssystemer som markeder, bedrifter, kooperative og statlige systemer. For noen transaksjoner er markedet best, i andre situasjoner vil kooperative løsninger være å foretrekke. Å referere til markedet som den nøytrale og ideelle institusjonen som alle andre skal måles opp mot er derfor problematisk ikke bare fordi markedene påvirker preferansene våre, men også fordi teorien om markedet som en effektiv ‘ressursallokeringsmekanisme’ ser bort fra transaksjonskostnadene. I mange situasjoner maksimerer markedene til og med disse kostnadene – for eksempel gjelder det mange miljøproblemer. To argumenter er sentrale. For det første, er det som allerede nevnt vanskelig å handtere slike problemer via markeder siden de ikke kan lages om til varer som kan kjøpes og selges. Man må derfor benytte andre systemer. For det andre, dersom produsenter maksimerer avkastning, så vil de ønske å minimere kostnadene. En måte å gjøre det på er å la miljøet bære (noen av) de. Hvorfor er ellers fabrikker ofte lagt til elver eller fjorder? Hvorfor hadde man en periode der problemer ble løst ved å bygge stadig høyere skorsteiner?

Gitt denne innsikten blir det ikke fornuftig å skille mellom økonomisk politikk og miljø­politikk. Men det er det vi faktisk gjør. Vi har laget en slags to-stegs-prosess. Først utvikler vi institusjoner for økonomisk vekst – jfr. liberaliseringen av markedene/frihandelen. Så oppstår det ‘uventede side-effekter’ – forurensninger, biodiversitets-tap, klimaendringer, flytende øyer av plast. Da setter vi etter hvert i gang en prosess for å prøve å finne ut av årsakene til problemene. Men mange interesser er knyttet til ‘status quo’/nå-situasjonen, og disse viser seg (logisk nok) å motarbeide at vi skal finne ut av problemene og gjøre noe med dem. Det etableres ‘motforskning’ og mediekampanjer – jfr. debatten om klima­endringer skjer og om de er menneskeskapte. Mye av investeringene er også bundet opp i produksjonsmetoder som altså viser seg å være miljøfiendtlige. Dette skaper i seg selv uvilje mot endringer siden det blir kostbart for investorene og de vil motarbeide forsøk på å redusere problemene. Altså investeringer gjort under en slags antakelse om ‘ingen skade’, hindrer endringer.

Alternativt kunne man, før man tok en ny teknologi i bruk, spurt hvilke effekter på natur denne produksjonen over tid ville skape. Gitt at vi har vippe-punkter, er den skisserte ‘to-stegs-prosessen’ direkte uansvarlig. Vi trenger derfor en grunnleggende endring av styrings­systemene våre.

Er teknologiske nyvinninger løsningen?

Men mange vil svare at det trenger vi ikke. Vi trenger ikke system-endring men teknologiske endringer. Da kan vi la økonomiene vokse, og nyvinningene sikrer til og med at det skjer med mindre skade på natur. Teknologisk endring er selvsagt svært viktig. Vi må uten tvil bort fra nåværende avhengighet av fossil energi. Også mange andre teknologier representerer uakseptabelt press på naturen. Samtidig har de fleste teknologiene negative effekter på natursystemene; jfr. vindmølledebatten, debatten om el-biler og gruvedrift. Slik sett er det ingen ‘gratis løsninger’.

Analyser viser en sterk kobling mellom økonomisk vekst målt som økning i bruttonasjonalproduktet og uttak av naturressurser. Mens vi for hele det 20. århundret ser en såkalt ‘relativ frakobling’ – dvs. at veksten i det globale uttaket av naturressurser er noe svakere enn veksten i globalt BNP – så viser analyser at i perioden 1990-2013 stiger begge parallelt. Det er ingen frakobling i det hele tatt. For å sikre ei bærekraftig framtid må bruken av naturressurser ned; dvs. vi trenger såkalt ‘absolutt frakobling’. Det er krevende. Det er grenser for hvor mye vi kan ‘frigjøre oss’ fra å bruke naturressurser når vi produserer. Analyser viser at selv med teknologiske endringer av svært radikal type, vil reduksjonen i bruken av naturressurser bare bli midlertidig dersom vi fortsetter å tilrettelegge for at økonomien skal vokse.

Vekst-junkies

Samtidig har vi et politisk-økonomisk system som er avhengig av vekst. Det gir politikerne handlingsrom. Det gjør at skjevfordelingen av godene ikke blir like provoserende siden det gir håp om at alle kan få det bedre etter hvert. Veksten gjør det videre mindre risikabelt å investere. Hjulene holdes i gang og det blir lettere å unngå at arbeidsløsheten blir uhandterlig. Samtidig er slik politikk, for å unngå økonomiske kriser, grunnen til naturkrisa. Vi har satt oss selv i en umulig situasjon. Vi må velge mellom ‘pest’ eller ‘kolera’. Gitt dagens styringssystemer vinner de sosiale og politiske krisene mer oppmerksomhet enn naturkrisa. De er her og nå, mens naturkrisa er snikende og blir først synlig over lengre tid. Dette er tilfellet selv om vi allerede kan ha passert viktige vippepunkter.

Hvordan kan vi organisere økonomien vår bedre?

Konklusjonen er uavvendelig: Vi kommer ikke forbi å se på hvordan vi kan organisere økonomien vår bedre. Det betyr også at vi må se på systemene vi har laget for å fatte politiske beslutninger – dvs. de beslutningene som former reglene for økonomisk aktivitet. Det første spørsmålet er hvilke verdier et slikt endret styringssystem bør bygges på. Det neste gjelder hvilke strukturelle endringer som må settes i verk for å realisere disse verdiene. Dette er spørsmål som krever en grunnleggende samfunnsmessig debatt. Boken kommer likevel med noen perspektiver og ideer.

Det gode liv

Verdier som kan utgjøre grunnlaget for en bærekraftig økonomi må ta utgangspunkt i en annen forståelse av ‘det gode liv’ enn det forbrukerorienterte perspektivet. I land som Norge med meget høyt gjennomsnittlig forbruk, er det ingen konflikt mellom høy livskvalitet og et (materielt) forbruk som ikke vokser. Vi kan til og med få det bedre ved å forbruke mindre. Mens forbrukerkulturen er basert på et ‘hedonistisk’ – nytelsesorientert – syn på mennesket, betinger søkelys på livskvalitet at vi (også) ser på mennesket som skapende og som menings­søkende. I et slikt perspektiv blir økt materielt forbruk problematisk også fordi det blir ‘menings­løst’. Forskning viser at når vi når et visst forbruksnivå, øker ikke opplevd ‘lykke’. Livene blir mer preget av statusjag, og forskning viser at relasjoner og egenutvikling er viktigere for gode liv enn forbruksvekst.

Både institusjonell og økologisk økonomer påpeker at det er noe distinkt ved å være menneske. Behovene våre er grunnleggende sett ganske like. Riktignok er ‘listene’ over de objektive behovene slik de framkommer i denne litteraturen noe forskjellige, men behov for livsopphold, beskyttelse, god helse, gode relasjoner til andre, økonomiske og sosiale rettigheter, meningsfulle jobber/aktiviteter, deltagelse, kreativitet og frihet går igjen. Samtidig forstås frihet som noe mer enn fravær av tvang. Frihet må skapes ved at vi får mulighet og støtte til å utvikle evnene våre. Fokus flyttes da fra nytelse til meningsfulle liv.

Hva er vi: samfunnsborgere eller forbrukere?

Gitt påpekningene over, kan man kanskje forledes til å tro at grunnlaget for ei bærekraftig framtid ligger i å appellere til forbrukeren. Da er det nok heller borgeren i oss som må framheves. Det er som borgere – som politiske aktører – at vi kan skape de nødvendige forutsetningene for endring. Bærekraft krever en kraftig ‘ommøblering’ der verdier som langsiktighet, rettferdighet, solidaritet, ansvar og moderasjon må understøttes. Langsiktighet er selve kjernen i bærekraft. Rettferdighet er en helt nødvendig forutsetning. Et samfunn med svært skjev fordeling av godene er ikke sosialt bærekraftig. Men i vår sammenheng er det enda viktigere at et slikt samfunn ikke vil kunne bli økologisk bærekraftig. Stor grad av ulikhet vil gjøre det umulig å fremme den solidariteten med medmennesker – nå og i framtida – som er nødvendig for å realisere felles ansvar for en felles klode.

Multi-rasjonelle mennesker

Mulighetene ligger i erkjennelsen av at mennesket er multi-rasjonelt, og at vi dermed kan forme institusjoner som framhever felles ansvar og sosiale rasjonaliteter. Hvordan kan så slike institusjoner se ut? Det er mange muligheter. Historien viser at større samfunnsmessige endringer er betinget av at sivilsamfunnet mobiliserer og mobiliseres – jfr. allmenn stemmerett, arbeider­rettigheter og miljøvernet. Et grunnleggende grep er derfor å styrke sivilsamfunnets rolle. En måte er å gjøre det på er å etablere arenaer for samtale mellom oss som borgere.

Dersom disse knyttes til beslutningsorganer som Storting og kommunestyrer i form av bærekraftsråd, kan de gis innflytelse. De kan gis mandat til å vurdere bærekraften i vedtakene i folkeforsamlingene. Disse rådene er ikke valgte organer, så de kan ikke beslutte. Men de kan gis oppsettende myndighet i forhold til vedtak som gjøres, dvs. at de har myndighet til å midlertidig stoppe et vedtak, og de folkevalgte tvinges til å diskutere saken offentlig og de må begrunne beslutningen for offentligheten; det være seg om de står på det opprinnelige standpunktet eller endrer det opprinnelige vedtaket. Det er to grunnleggende ideer bak et slikt forslag. For det første har mandatet selvstendig kraft. Ved å definere et langsiktig fokus og vektlegge at medlemmene forventes å tenke på fellesinteressene (rollen til samfunnsborgeren) blir andre verdier vektlagt enn i den kortsiktige kampen om ressursene. For det andre er et slikt system forventet å ha en mobiliserende kraft på sivilsamfunnet mer allment.

Kortsiktighet kontra langsiktighet – grunnlovens rolle

Siden det er snakk om langsiktighet og at politikken kjennetegnes av det kortsiktige, kunne politikerne bruke lovverket til å ‘binde seg selv til masta’. Man kunne styrke naturens vern i grunnloven ytterligere og styrke evnen til å motstå kortsiktige fristelser ved at domstolene kan overprøve hva politikerne gjør i forhold til grunnleggende rettigheter for natur og framtidige generasjoner de selv har definert.

I saken om oljeboring i Barentshavet mellom miljøorganisasjonene og staten, en sak som til slutt nådde Høyesterett, ble det argumentert med at dette er et politisk spørsmål som ikke hadde noe i domstolene å gjøre. Mot dette kan det argumenteres at det er i politikernes og politikkens interesse å sette slike skranker for egen adferd. Vi kan se på grunnlovens vern av natur som et grep der politikerne sikrer seg mot fristelsen til å nedvurdere det langsiktige. Dette er ikke prinsipielt forskjellig fra ‘fristillingen’ av Norges bank der målet har vært å unngå de (kortsiktige) fristelsene som politisk innflytelse over rentepolitikken kunne skape. Det er min vurdering at bærekraftsspørsmålet er langt viktigere enn rentespørsmålet, så hvorfor denne ulike behandlingen?

Et bærekraftens hus i Stortinget

Likevel vil jeg mene at å bruke grunnloven bare kan forsvares som et slags gulv – hit, men ikke lenger. Bærekraftige framtider må skapes gjennom aktiv og kreativ politikk. Det er ikke en jobb for domstolene. Det er politisk ‘handverk’ og vil kreve endringer i hvordan vi fatter beslutninger, ikke minst i nasjonalforsamlingene. En tanke er å etablere et bærekraftens hus parallelt med den ordinære dag-til-dag forsamlingen i Stortinget. Denne kunne få to mandater: For det første burde den få ansvar for å utvikle langsiktig politikk for et bærekraftig samfunn. For det andre burde den bli gitt en form for vetorett mot vedtak i den ordinære forsamlingen som den finner at motarbeider en utvikling mot bærekraft. Avklaringen av denne maktbalansen er selvsagt utfordrende, men hovedpoenget er igjen at gjennom formulering av mandatene avgjøres fokus og hva som blir legitime argumenter.

Hva er greit å gjøre? Hva er et greit forbruk?

Hvordan kan en politikk for en bærekraftig økonomi se ut? Igjen bør fokuset være rettet mot å styrke den sosiale logikken eller rasjonaliteten. Dette er selvsagt utfordrende; ikke minst gitt at dagens system er så sterkt orientert mot å fremme egeninteressen. Et nødvendig grep er å fremme et bærekraftig forbruk både kvalitativt og kvantitativt. En økt forståelse blant borgerne for hva dette krever, kan tenkes å smitte over på forbruket til de samme individene. Offentlig dialog om hva som er et ‘greit å gjøre’ kan tenkes å endre ‘normalen’ for hva som er ‘et greit forbruk’. Engasjerte forbrukere kan prøve ut nye forbruksmønstre og bli rollemodeller.

Men det er vanskelig for oss forbrukere å vite hvilken miljøskade som ligger bak produksjon av ulike varer og påfølgende forbruk av dem. Politikerne kan styrke dette kunnskapsgrunnlaget gjennom å utvikle bedre informasjonssystemer. Men hvorfor skulle den enkelte forbrukeren bry seg? Det økonomiske mennesket ville definitivt ikke gjøre det siden miljøvennlige produkter gjerne er dyrere og miljøgevinsten av å kjøpe dem tilfaller i større grad andre enn en selv. Slik adferd vil ikke maksimere egennytten. Det som kreves er en sosialt ansvarlig forbruker. Denne ‘skapningen’ kan som antydet ovenfor framelskes, men samtidig kommer vi ikke forbi at et utflatende eller redusert forbruk ryster det økonomiske ‘systemet’ i grunnvollene. Investeringslysten reduseres, og kampen om jobbene hardner. Arbeidsløsheten stiger og med det de sosiale problemene.

Kan produksjon styres av noe annet enn maksimal profitt?

Derfor trengs en endring også i hva som motiverer oss som produsenter og hvordan gevinstene fra produksjonen fordeles. Dette har igjen med rasjonalitet, men også med rettferdighet og dermed rettigheter å gjøre. Men kan produksjonen styres av en annen logikk enn maksimal avkastning? Det er vel forventningene om avkastning på investeringene som driver investeringene?

Tenker vi etter, er ikke all produksjon styrt av profittmotivet. Vi driver offentlige skoler uten krav til avkastning. Selv om ting har endret seg, har vi drevet helseorganisasjoner ut fra andre hensyn enn økonomisk avkastning. Kooperativ virksomhet har andre målsettinger enn den rene bunnlinja. Altså: hvem som eier produksjonsenhetene betyr noe for hvilke mål de evner å fremme. Det betyr ikke kroken på døra for private foretak, selv om man nok må se nøye på de multinasjonale selskapenes rolle. Vi observerer nemlig også private foretak som arbeider ut fra andre mål enn ren avkastning. De kan kalles miljørettede sosiale foretak, er organisert rundt et samfunnsmål og begrenser utbetalingen til investorene. Disse drives av en ‘mission’ – av å drive en meningsfull aktivitet.

Egentlig er det bare fantasien som setter begrensinger for hvordan vi kunne organisere produksjonen vår. Å styrke samfunnshensyn synes helt avgjørende og alle de eksemplene nevnt ovenfor illustrerer mulighetene. Men grunnleggende sett er det ikke bare et spørsmål om å styrke bedriftenes sosiale ansvar. Det gjelder også å sikre at det som måtte bli av avkastning fordeles på alle. Også dette vil kreve endringer i eierformene som hindrer at store formuer kan samles på få hender. Klarer vi ikke det, vil ei bærekraftig framtid kun bli en illusjon.

Reforhandling av avtaleverket rundt internasjonal handel

Gjennom ulike avtaler om frihandel har nasjonale politikere spilt fra seg viktige kort med hensyn til å kunne gjøre meningsfulle endringer i rammene rundt produksjonen. Foretakene kan bare flytte investeringene bort fra land som prøver å gjøre endringer som kapitaleierne ikke aksepterer. Dette er en stor utfordring som krever reforhandling av avtaleverket rundt internasjonal handel. På veien dit kan regjeringer styrke posisjonen sin ved å innføre systemer med importavgifter knyttet til miljøeffektene av hvordan de produseres og transporteres. Det vil ikke være fullkomment, men vil skifte maktforholdet mellom stater og multinasjonale selskaper.

Hvem har rett til å ta ut naturressurser og å forurense?

Styrking av bedrifters samfunnsansvar gjennom endrede eierrettigheter og målformuleringer er nødvendig, men utilstrekkelig også i en annen forstand. Det gjelder koordinering av aktiviteten til disse foretakene. Vi vil fortsatt ha markeder. Men mens markeder forenkler beslutninger knyttet til egeninteressene, kompliserer de for fellesinteressene.

To forhold er særlig viktige. Også miljørettede bedrifter vil pr. definisjon forurense. Sideeffekter kommer man ikke utenom. Da kreves politiske beslutninger som sikrer at totaliteten av disse ikke blir så stor at naturens funksjonsmåte skades på alvorlige vis, for eksempler ved at man passerer kritiske vippepunkter. Det kan gjøres både ved å regulere retten til å ta ut naturressurser/endre natur og retten til utslipp av forurensende stoffer. Man kan anta at styrkingen av den sosiale rasjonaliteten som grunnleggende for bedrifter, vil redusere motsetningen mellom en regulerende stat og de ulike foretakene. Igjen blir rettferdig behandling avgjørende for legitimiteten.

Den sirkulære økonomien

Det andre forholdet gjelder betingelsene for den sirkulære økonomien. Selv om det er klare begrensinger på hva som fysisk sett kan resirkuleres og at resirkuleringen selv krever ressurser, er det selvsagt mulig å redusere det naturmessige fotavtrykket av et gitt forbruksnivå gjennom ‘sirkulære grep’. Men det krever koordinering langs produksjonskjedene der ikke bare resirkulering fremmes, men også reparasjonsvennlige produkter utvikles. Dette krever en koordinering ut over hva markedene kan klare. Markedskonkurransen er snarere et hinder for å få dette til. Dette aspektet ved sirkulærøkonomien krever samarbeid i produktutviklingen og vil videre redusere salgsvolumene. En måte å handtere dette på, er at det offentlige tar ansvar for standarder som sikrer at reparasjons­mulighetene maksimeres.

Sivilisasjonsprosjekt

Vi ser at å skape en bærekraftig økonomi – egentlig et bærekraftig samfunn – er et stort sivilisasjons­prosjekt. Der må alle delta med sin stemme og innsikt. Boka ‘Bærekraftig økonomi’ angir derfor ingen fasit, men den bidrar forhåpentlig med ideer og tankemodeller som kan hjelpe til å åpne rommet for kreativ tenkning om framtida. En ting er i alle fall sikkert: Vi kan ikke bruke de modellene som skapte problemene til også å løse dem. Men det er nettopp det vi i stor grad gjør. De hjelper lite å gjøre ‘veksten grønn’. Det er like fullt vekst. Vi trenger å frikople oss fra vekstens dynamikk. Det er i bunn og grunn den eneste måten vi kan hindre å passere kritiske vippepunkter. Vi vet lite om hvor de befinner seg og ingenting om hvordan verden blir etter at de er passert. Da må vi manøvrere slik at vi unngår å komme for nær disse grensene.

Fakta